SnoFlyeren fotografert på sine eldre dager. En Bedford som denne ble lastet på 20 sekunder om snøranka var stor.
SnoFlyeren fotografert på sine eldre dager. En Bedford som denne ble lastet på 20 sekunder om snøranka var stor.

Da SnoFlyr kom til hovedstaden

Intet er så stille som sne, heter det. Det tviler jeg på. Før kunne jeg hver søndag formiddag høre kirkeklokkene hjemme i heimen. Denne vinteren har jeg bare hørt lyden fra illsinte ensylindrede snøfresere. Snart er naboen og jeg de eneste i den relativt dannede bydelen som måker for hånd og kjører gammel Volvo i vintermånedene.

Trolig er vi også de eneste som tar oss en øl etter snø- jobben. De andre drikker bare vin på møtene i vinklubben og kjører Toyota hybrid med firehjulstrekk og gasspedal som ikke virker.

Det har vært store endringer i samfunnet. Før tok man snømåking som et ledd i treninga. Nå betaler folk tusener for å dra i "belastede rør" i overfylte treningslokaler. VG har intervjuet fire menn som fikk hjerteinfarkt under snømåking. Hvor mange har fått infarkt av aldri å gjøre noe fysisk?

Den gang snø ble kjørt med hest

Da vi eldre vokste opp etter krigen (den andre), ble ikke bare fortauene fortsatt strødd av menn med forklede, skuffe og strøpinne. Det var kommunale menn som også måkte snø for hånd. De kjørte den faktisk bort med hest og dumpet den i gatens kummer. 

Dette skjedde også i 1948, det året den sensasjonelle amerikanske snøfreseren SnoFlyr kom til hovedstaden. Satt opp mot hesten og mannen med skuffa, ble freseren selvsagt en sensasjon som folk strømmet til for å se. Den var bygd opp på et FWD-chassis og lastet opp ei vanlig lastevogn med høye karmer på 20 sekunder.

Nattlig øvelse

En natt hadde veivesenet samlet så mange lastevogner som mulig for virkelig å prøve freseren. Den gang var det ikke forbudt å kjøre bort snø. I mer eller mindre ett sett i 26 timer varte rekordforsøket.

I løpet av den tida hadde man lastet og kjørt bort 1133 lastebillass. Man hadde også fått tid til litt mindre vedlikehold, og til å fylle hele 1600 liter bensin som gikk med i de to motorene i freseren.

Faderen var med på denne testen, og jeg fikk være oppe om natta. Han kunne fortelle når han kom til å kjøre forbi vår bopel.

Faderen var lånt ut fra verkstedet, for den gang regnet man med at motorisert redskap trengte vedlikehold. Det var nok derfor han også ble satt til å kjøre hovedstadens første gravemaskin, en Bay City. (Fra 1939?)

Har du hørt om traktoren Bates?

Jeg har tittet litt i gamle bilder og papirer som faderen samlet på jobben. Han fortalte at veivesenet i 20-årene brøytet med beltetraktor i hovedstaden.

På et bilde drar en beltetraktor ei skrape på et fortau ved en gravlund mens mange nysgjerrige ser på. Eik & Hausken Maskinforretning står det på panseret. Firmaet Eik & Hausken drev i Stavanger den gang med filial i Oslo. De importerte blant annet beltetraktoren Bates.

D-modellen på bildet ble lansert i 1918, altså flere år før konkursen i Eik & Hausken og nydannelsen Eik Maskin. Min venn, traktoreksperten, mener bestemt at det dreier seg om en Bates, men er det importørens demonstrasjonstraktor eller veivesenets? Har noen av leserne peiling?

Mekanisering i 20-årene

Det var i begynnelsen av 20-årene mekaniseringen i veietaten startet. I flere fylker fikk Statens vegvesen firehjulsdrevne lastebiler av merket FWD til brøytejobbene. Men i hovedstaden, Kristiania, var det vannverket og renholdsverket som fikk firehjulstrekker, ikke veivesenet.

Da Kristiania ble Oslo i 1924, var det fortsatt under 6000 motorkjøretøyer i hovedstaden, og de fleste av dem ble nok bare brukt om sommeren.

Det var 1913 lastevogner i byen på den tid og 1238 motorsykler, hele 508 av dem med sidevogn. De aller fleste lastevognene da var produsert i USA, og de store lastebileierne hadde vogner som Republic, Federal og Brockway. Men NSB, som også var avhengig av biltransport den gang, var trolig hovedstadens største kunde av Scania Vabis.

Flest lastevogner fra USA i hovedstaden

Min far begynte som læregutt på verkstedet i Oslo Veivesen i 1929, det store krakkets år.  Da hadde de fortsatt igjen lastevogner fra "den første tida". Vognparken besto den gang av 10 Federaler, et populært merke i Norge. To Clydesdale, 2 Mack, 1 Dodge, 1 Brockway, 1 Packard og 1 Renault. Dessuten hadde veivesenet to privatbiler - en Fiat 501 og en Erskine. @%:Jeg tror faderen tok fagprøven på en Federal. Det gikk mest i amerikanere den gang. Faderen fortalte at brannvesenet på stasjonen i Kirkeristen hadde byens kraftigste hydrauliske presse. Dit måtte man om man skulle skifte kompaktgummien på Federalene.

Lastevognene den gang ble nærmest heloverhalt, restaurert, hvert tredje år. Motoren ble boret på 60.000 og ventiler ble slipt i eninga. Motorene hadde fast topp, og det kunne være en helvetes jobb å få opp ventilmekanismen som var skrudd inn i toppen, sa faderen.

Læreguttene ble satt til å vaske ramma med kautsisk soda før den ble kostemalt. Kosten ble brukt fram til krigen, skjønt sprøytelakkeringen kom vel til Norge rundt 1923-24, kunne den gamle foretelle.

Den gang var det nok ikke vanskelig å få folk til å måke snø for hånd. Særlig ikke de som var lovet arbeid i fjellskjæringer om sommeren.

Hvem var så først ute med motorisert snøbrøyting i strøket der jeg bor? Trolig var det Ekebergbanen som etablerte verksted noen hundre meter foran glassverandaen hjemme i 1917. I mange år drev trikkeselskapet også bensinstasjon og et bilde derfra viser at også de hadde Federal fra omkring 1920, og det ser da ut som om de hadde plogfeste på Federalen.

Forsiden nå