Czaramaga og Nilsen diskuterer hvordan utstyret til den russiske gass- og oljeindustrien kan forbedres. I bakgrunnen ser vi en av de tre Istrail-hengerne på området.

Fra arkivet: Oppdrag Sibir

Å levere tilhengere til Sibir kan være en utfordring – for å si det mildt. Men Istrail er ikke skyggeredde. A&Ts Thomas N. Witsø-Bjølmer var med da det norske selskapet rykket ut på service-tur til en kunde langt ute i Russlands villmark i 2012. Sak fra Anlegg &Transport nummer 9, 2012.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble publisert for over 5 år siden.

- Dette er ikke noe for folk med flyskrekk! brøler Hans Kristian Nilsen og forsøker å overdøve flymotorene i det aldrende, russiske propellflyet som skal ta oss ut til helikopterbasen i Ust Kut.

Klisjéen om flymaskiner som henger sammen ved hjelp av gaffa-tape og strips, er ikke lenger noen klisjé.

Men vi er utrolig nok på vingene, Istrails tekniske direktør, Hans Kristian Nilsen, konstruktør Tomek Czaramaga fra Istrail-fabrikken i Polen og A&Ts utsendte. Hele trekløveret med nedspiste negler etter tre flyturer med stadig mer tvilsomt materiell.

Rundt oss sitter et 30-talls arbeidere og slumrer beroligende. Vi er på vei til det gigantiske gassfeltet Katangskiy i Sibir, som viser seg å være et sted der «ingen skulle tru, at nokon kunne jobbe».

Mer om det senere. Nå har vi nok med å be før landing.

- Bli med, da vel!

Det hele begynte noen uker tidligere da Istrail-sjef Leif Anders Skipenes ringte A&T-redaksjonen:

- Dere vet at vi har noen spesielle kunder i Russland? Vel, nå skal vi på service-tur til en av dem, i Sibir! Bli med, da vel!

Kunden det er snakk om, Stroitelhie Tekhnologii, er entreprenør for alle operatørene som driver gassutvinning i Katangskiy.

Det gigantiske feltet er avsondret fra omverdenen, og det går ingen veier dit. Transport av materiell skjer på elven, personell fraktes i helikopter.

Temperaturen i området varierer mellom +30 og -57 grader Celsius. Det er bjørn over alt og, skulle det vise seg, grøt til frokost.

Og midt oppe i det hele: Tre maskinhengere fra norske Istrail.

Kunne vi si nei? Nei.

Etter en sabla røre som involverte den russiske ambassaden, sagnomsuste Intourist som under den kalde krigen solgte feriereiser til Sovjet, og noen venners venner på den russiske ambassade, var vi klare. Med turistvisum!

- English? No, no, no!

- Tør jeg dette da? Istrail-Nilsen er smått skeptisk til å gå om bord i flyet til Ust Kut.

Vi er endelig på plass i Katangskiy, passe utmattede. Som om det ikke var nok med gaffa-tape-flyet som forøvrig landet med et brak på den skeive flyplassen i Ust Kut, ventet en ny nervepåkjenning før vi var fremme: To og en halv times risting på en trebenk i et helikopter som kort fortalt, aldri ville fått flygningstillatelse i Norge.

 

Til alt overmål har vi mistet tolken vår. En tellefeil på flyplassen medførte at hun måtte vente på neste maskin.

Istrails utsendte er likevel ved godt mot, men det er ikke kommandanten som nå står foran oss og ikke kan engelsk. Kroppsspråket hans etterlater ingen tvil: Dette hadde han ikke ventet. Hvem pokker er vi?

Uansett, det har ingen hensikt å diskutere på tom mage, resonnerer han, og inviterer like godt på oksetunge i noe som med litt godvilje kan minne om en kantine. Måltidet serveres noe overraskende uten antydning til små glass med blankt innhold i. Alkohol er strengt forbudt i Katangskiy, får vi vite senere. Én dråpe er nok til å legge både jobben og privatøkonomien i grus: Straffen er 500.000 norske kroner i bot og avskjed på dagen.

Det viser seg at selv om ikke alt er på stell etter norske standarder (for å si det mildt), er enkelte regler ufravikelige inne i Sibirs gass-villmark.

Måltidet er over, og når neste helikopter deiser i bakken, kan både vi og kommandanten puste lettet ut. Her kommer tolken!

Hun forteller at det er hele 38 operatører i sving på det enorme gassfeltet. Kommandanten representerer det 39. «firma» på stedet, nemlig administrasjonen, eller myndighetene om du vil.

Det viser seg at Istrails kunde er den 40. og siste aktøren i Katangskiy.

Tolken ordner en bil til oss, og forteller at vi må kjøre ca. tre kvarter og at veiene er elendige.

Den eneste muligheten for å komme seg til Katangskiy: Helikopter.

- Husk nyrebelte! gliser kommandanten.

 

Røslige hengere

Stroitelhie Tekhnologii er selskapet du ringer når du trenger infrastruktur i Katangskiy: Reparasjoner på materiell, anlegning av nye veier eller brønner, transport av utstyr eller andre anleggs- og transportoppdrag.

Sentralt i operasjonene: Tre røslige maskinhengere fra norske Istrail som går i sprengkulde og tropevarme, on- og off-road, og med tildels blytung last.

- Det er klart dette er nytt for oss, å konstruere så tungt materiell for kjøring off road. Dessuten er lastekulturen annerledes her, så det er mange utfordringer. Men det er derfor vi er her, for å lære om bruken og se hvordan vi kan forbedre utstyret for fremtidige leveranser, sier Hans Kristian Nilsen.

De tre Istrail-hengerne er konstruert spesielt for Stroitelhie Tekhnologii, og de er kort fortalt enkle, store og robuste.

Enkle fordi russerne selv må være i stand til å gjøre reparasjoner. Det er nemlig langt til nærmeste, autoriserte verksted. Og dessuten ingen vei dit.

Derfor går det for eksempel i trommelbrems og bladfjæring.

- Vi bruker utstyr fra Wabco og BPW på disse hengerne. Reservedeler herfra er tilgjengelig i Russland, sier Nilsen.

96 tonns kapasitet

Hengerne er både høyere og lengre enn det vi er vant til i Norge: 17,5 meter lang (bare hengeren), tre meter bred og med 22,5" hjul.

De fire 16-tonns akslene er stive og helt like. I tillegg kommer 32 tonns kingpin, 3,5".

Tonnasje: 96 tonn!

- På disse hengerne går det alt fra lange rør til tunge maskiner, ofte flere på én transport, sier Nilsen.

Befaringen i Russland viser at det fortsatt er noen utfordringer knyttet til leveransene til Sibir. Blant annet går dette på lastekulturen. Ett eksempel: Om vinteren, når det er glatt underlag og sjåføren ikke så rent sjelden sliter med dårlige dekk, blir bilene stående og spinne. Dette løser russerne ved å kjøre maskinen helt frem på hengeren for å «presse» bilen ned i underlaget. Noe som naturligvis går vel hardt ut over svanehalsen.

- Vi har noen oppgaver vi nå skal løse sammen med Stroitelhie Tekhnologii. Dels kan vi endre og forsterke konstruksjonene, og dels kan de gjøre en del lastetekniske tiltak slik at belastningen på hengerne blir mindre, sier Nilsen.

Piotr, som er formann hos entreprenøren, sier han er veldig fornøyd med at Nilsen og konstruktør Czaramaga har tatt den lange turen for å følge opp leveransene.

Og det er liten tvil om at Istrail er villig til å strekke seg langt for å få en større del av foten inn på det gigantiske, russiske markedet. Denne serviceturen har nemlig lite til felles med tilsvarende opplegg hos «vanlige» kunder i Europa. Her er det hverken hotell eller trivelige middager, slips eller mokasiner. Snarere tvert i mot! Les bare videre.

- Hva i svarte!?

Klokken er 01 om natten, og vi våkner av at en mann kommer krypende inn vinduet i brakka vår, utstyrt med en svær slange.

- Take it easy boys, bare bli liggende! Jeg skal bare fylle vann på tankene. Dere trenger ikke å foreta dere noen ting, sier vinduskryperen på karakteristisk russisk-engelsk.

- Klokken ett om natta?

- Ja, det er jo nå vannbilen er her!?

Russerne har sin egen logikk, ingen tvil om det.

Det jobber 2000 personer på Katangskiy-feltet, og alle bor i brakker. Vi også. Problemet er bare at grunnen flytter seg 70 centimeter mellom tæle og vårsmelting hvert år, og russerne er ikke så opptatt av å vatre opp brakkene. Så her er alt på skeiva, i forskjellige retninger!

Men bortsett fra noen russiske spesialiteter, er campen både ren og velorganisert. Her er det først og fremst jobb og søvn det dreier seg om for skiftarbeiderne, noe det manglende underholdningstilbudet bærer bud om.

Tre ganger daglig serveres mat i en knøttliten kantinebrakke (som heller ikke er i vater). Til frokost er det grøt, lunsj og middag varierer. Til hvert måltid følger et glass saft, og av hensyn til køen utenfor matbrakka bør man ikke bruke mer enn fem minutter på måltidet.

- Flyplassen er stengt

For oss som tross alt ikke er på skiftarbeid, er det lite å ta seg til mellom inspeksjonene av Istrails materiell.

Fordi det lusker bjørner i skogen, kan vi ikke bevege oss ut av området! Det er heller ingenting å få kjøpt her.

Således stod ikke jubelen i brakketaket da tolken kom med nyheten om at helikopteret hjem var utsatt en dag.

Den planlagte hjemtransporten gikk i vasken, og vårt lille team endte opp på Den transsibirske jernbane hvor vi ble tatt i mot med et smil.

Og da vi én dag forsinket ankom Ust Kut og flyplassen, fikk vi bekreftet inntrykket fra sist vi var på lufthavnen, at den var temmelig morken. Og nå: Stengt for vedlikehold.

- Har dere billetter, sier dere? Men nå er jo flyplassen stengt!?

Det var det med Russland og logikk da.

Nå var gode råd dyre, og her er det viktig å merke seg at vi er langt hjemmefra. Faktisk så langt øst som Vietnam!

Turen fra Ust Kut til Irkutsk gikk imidlertid på skinner, men da bare i ordets rette betydning. Den transsibirske jernbane ble løsningen, og etter halvannet døgn med breddfulle sovevogner, bråkete offiserer, håndbak-bataljer i spisevogna og et togbytte i gudsforlatte Tajet, var vi igjen i «sivilisasjonen», i Sibirs hovedstad Irkutsk, drøyt to dager forsinket.

 

Stor satsning

Strabasene i Russland er en del av norske Istrails satsing i det store landet i øst.

Fra tidligere er selskapet godt inne i skogstransport, og nærmere hundre tømmerhengere går i år fra Istrails fabrikk i Polen til Russland.

Istrail er også godt inne på dumperkasse-siden. Det norske selskapet har levert dumpere til Volvo Vostok, til bruk i blant annet Sibir. Disse blir levert med dobbelt bunn og eksosvarming, da bilene går selv om det er -50 grader!

Når det gjelder maskinhengere, er Istrail fortsatt i vannskorpa med noen få leveranser til Russland og Kazakhstan.

Men det baller på seg, og når dette skrives, er den fjerde maskinhengeren fra Istrail under transport til Katangskiy. Denne gangen er det naboen til Stroitelhie Tekhnologii som har latt seg imponere av det norske materiellet og bestilt et eksemplar.

Og Hans Kristian Nilsen har booket ny billett og er klar for sin andre tur ut i villmarken i Sibir. Denne gangen med betydelig mer omfattende koffert ettersom vinteren nå er i anmarsj.

- A&T blir vel med denne gangen også? ler Istrails tekniske direktør.

Men vi er heldigvis opptatt med å lage bladet du nå holder i hånden. Og foreløpig har vi ingen planer om å eksportere A&T til Sibir!

STILLING LEDIG:

SE ALLE LEDIGE STILLINGER HER:

transport istrail fra arkivet anlegg
Powered by Labrador CMS