Man tauet inn med gamle militærbiler etter krigen og rettet det meste.
Man tauet inn med gamle militærbiler etter krigen og rettet det meste.

Han ga oss vår egen bilhistorie i svart-hvitt

Denne våren har muséet i Moss hatt utstilling og minnet om bilproduksjonen på Kambo. Den gang Den Norske Automobilfabrikk gikk for fullt, merket folk i Mosseregionen det hjemme i heimen hver dag. Når gutta punktsveiset på Kambo, blinket lyset i de tusener hjem, sier historien.

Det var i 1917 at man oppførte den store teglsteinsbygningen på Kambo for å montere Scania Vabis lastevogner. Det ble ingen stor suksess, og det var i 1936 at det ble startet et nytt firma med Hesselberg-Meyer i spissen for å sette sammen Plymouth fra USA. Noe seinere, i 1938, startet man også montering av tyske Adler. Etter krigen fortsatte man med Chrysler-produkter og engelske vogner fra Standard.

På utstillingen i Moss sto en liten Standard 10 som hadde tilhørt Thorstein Treholt, faren til Arne.

Sukkertøy og stort verksted

Fra min egen barndom husker jeg best det store verkstedet til Automobilfabrikken. Det lå mellom Bislett stadion og Frydenlund bryggeri. I dag er det vel en ny blokk på stedet, - med NAV-kontor også der.

På hjørnet litt lenger opp i gata lå en frukt- og godteributikk der jeg fikk terningformede sukkertøy med lakris i av mutter'n. Like etter krigen var det selvsagt stort for en bilinteressert fem-åring å få sukkertøy og se på amerikanske biler, ikke bare samme dag, men i samme gata.

Framfor meg her på skrivebordet sitter jeg med en bildesamling ikke minst fra Automobilfabrikken. Bildene er tatt av Thorolf Carlsen som ikke bare var biloppretter, men også fotograf og formann i Oslo Kameraklubb.

Bildene er en unik dokumentasjon på hva flinke fagfolk kunne få til i en tid da man ikke bare kunne gå på lageret og ta ut nye karosserideler til bulka vogner. I fagkretser gikk Carlsen under navnet Bodyfiller-Carlsen og fikk navnet da han jobbet på Automobilfabrikken.

Ekspert på tinning

Han var ekspert på tinning av sveiseskjøter. Han fant opp flere verktøy, blant annet et sveisebend som så ut som en svaber og hadde seks dyser. Den tid man forlenget Dodger og Chryslere til sjusetere fikk man selvsagt sveiseskjøter over taket. Spesialbendet egnet seg når man skulle tinne disse skjøtene og få tinnet til å flyte jevnt ut over større flater. 

Carlsen var født i 1903 og jobbet flere steder, blant annet hos Autorep som først lå ved Carl Berners plass, og seinere ved Kiellands plass. Han døde av kreft i 1976, men det finnes fortsatt folk i bransjen som husker hans kunstner både som oppretter og som fotograf.

Jeg husker ikke minst hans bilder fra krigen og bilen han bygde til seg sjøl. Jeg mener ramma var en gammel Chrysler, men karosseriet så jo ut som en Buick, forteller Dag Johannesen, tidligere Citroen-forhandler og veteran i Norsk Veteranvognklubb.

En herre ved navn Bjerke

Alle de vanskelige oppretterjobbene Carlsen har foreviget, er ikke utført bare av han selv. Mange av de utrolige gjenskapninger er utført av en herre ved navn Bjerke.

Jeg møtte aldri Carlsen, men jeg møtte Bjerke. Langt oppe i åttiårene var han lidenskapelig interessert i bil og hjalp veteranbilentusiaster med vanskelige jobber hele 20 år etter pensjonsalderen.

Han var nok godt opp i åttiåra da han var med til loppemarked i England. Vi var på pub og tok en øl en gjeng av oss. Som eldstemann fikk Bjerke dyp stol. Der sovnet han med røyken i munnen, - der den hadde meget fast plass. Sneipen, eller rettere sagt filteret, ble hengende helt til han ble vekket og vi forlot puben.

Dette var mitt siste minne om en stor oppretter som i sin tid jobbet hos Kolberg og Caspary. Der traff han den legendariske bilpionéren Halvor Haneborg som i 1952 ble den første formann i Norsk Veteranvognklubb. Haneborg hadde en Bentley fra 20-årene som Bjerke lagde nytt karosseri til før krigen. Bilen eksisterer på Nesøya den dag i dag. Når det gjelder Carlsens hjemmelagde bil, må vi greie oss med bildene.

Fikk til det utrolige

Det er utrolig hva folk får til bare de må. Etter krigen var det ikke bildeler å få, nesten, i alle fall. Skulle du ha deler til en amerikaner, kunne du ikke gå til forhandler. Du kunne ikke en gang maile kortnummeret ditt til USA for å bestille og få delen med fly.

Myndighetene ville ikke bruke valuta på bildeler. Du fikk reparere så godt du kunne. Mye ble faktisk bra. Fagfolk ble virkelige fagfolk. Skjermer som så ut som fotballer uten luft, ble rettet. Moderne fyllere eksisterte nærmest ikke. Det gikk i tinn.

Det verste var griller og pyntegjenstander lagd av såkalt kortmetall. De blanke greiene brakk raskere enn marsipanbrød i sølvpapir. Derfor måtte man i enkelte tilfeller ty til gitterplater eller lignede for å lage noe som lignet på et dollarglis foran radiatoren. Selvsagt tok det tid når man skulle banke og jekke så mye på et vrak. Det kostet penger. Men pengene ble i landet, og reparasjonene skapte arbeidsplasser. Vi var nettopp ferdig med en krig, og vi skulle ikke bare bygge opp noen karosserier, men hele landet. Det var vi med på alle sammen, enten folk tenkte rødt eller blått. Grønt hadde vi nesten ikke tid til å tenke på. Vi var ikke blitt så rike at vi ikke tenkte vedlikehold. Vi var klar over at NSB måtte vedlikeholde loket og sporet til Lillestrøm, mens vi sjøl måtte vedlikeholde utedassen i bakgården, - selv om den var bare dritten. Da vi unger kom hjem to timer for seint fra skolen hadde vi selvsagt ikke vært hjemme hos en kompis og spilt dataspill. Vi somla to timer hjem fra skolen fordi vi så en mann som gravde grøfter med en gravemaskin og bygde landet. Unger hadde tålmodighet til å somle den gang. Vi var vant til å stå to timer i kø for mora vår for å få kjøpt tre bananer. 

Forgubbes

I Norsk Veteranvognklubb har vi ett stort problem. Vi forgubbes. Vi får for få moderne medlemmer. Moderne mennesker forstår ikke vitsen ved å bygge opp rustne vrak og kjøre saktere enn fartsgrensa.

Vi serverer selvsagt ikke sushi, kald fisk, på medlemsmøtene. Hos oss går det i vafler som det alltid har gjort. Da et av våre vaffeljern gikk til helvete, tok jeg det med meg hjem for å reparere det. Det klarte jeg ikke. Det var et nederlag for en som vokste opp etter krigen.

Forsiden nå