Etter krigen ble mange tyske etterlatenskaper brukt som brannbiler rundt om på bygdene. Men så ble slike amerikanske Willys solgt av Scania på Skøyen, en populær brannbil på mindre steder.
Etter krigen ble mange tyske etterlatenskaper brukt som brannbiler rundt om på bygdene. Men så ble slike amerikanske Willys solgt av Scania på Skøyen, en populær brannbil på mindre steder.

Har du behov for brannbil? Ring ikke brannvesenet

Egentlig behøver jeg ikke å gå på museum for å finne ut at jeg er blitt gammal - det er bare å stå opp om morran.  Men forleden var jeg innom Norsk Transporthistorisk Museum i Trøgstad. Der sto ikke bare traktoren som Johan Kallak, den lokale oppfinner bygde, men hele hans gamle verksted.

Da husket jeg at jeg var hos Kallak og tittet på denne traktoren med midtstyring og hydraulisk fremdrift allerede da jeg gikk i journalistlæra. Det var i 1968.

Den gang syntes kollegene i avisa at jeg var litt gal som gadd å dra så langt for å se på en håpløs oppfinnelse. Men jeg har fortsatt med å dra rundt for å se på mer eller mindre håpløse prosjekter. Noen av oss er sånn.

En gang i året tar en gjeng kamerater med våre tidligere forloveder en tur i gammalbilen og drar på oppdagerferd. I år var første stopp Norsk Transporthistorisk Museum i Trøgstad.

Ikke akkurat kø ved portene

Da muséet ble startet i 1997, skulle det være en samling av nyttekjøretøyer, men er nå seinere blitt utvidet med personbiler og mye annet.

John Haave i museumsstyret innrømmer at det til daglig ikke akkurat står lang kø utenfor portene i Indre Østfold. Lokalitetene er en gammel militær garasje og verksted bygd for hæren i 1952.

Muséet har kjøpt garasjen og stablet garasjeanlegget fullt av biler. "Klubben" har omlag 80 medlemmer i hovedsak fra Østfold og Akershus, men som i de fleste andre klubber er det bare 15-20 av medlemmene som er aktive.

Ikke noe nymotens sted

De færreste som kommer til garasjene i Trøgstad vil nok se på dette som et museum. Stedet preges hverken av lyse innbydende lokaler, vakre, spesielle biler, eller opplysningstavler og elektroniske hjelpemidler som forteller om bilenes historie. Her er gamle busser, et stort antall brannbiler, lastebiler og til og med ei bandvogn garasjert i tilnærmet mørke.

Muséet har for eksempel fått en god del gamle brannbiler fra kommuner som ikke har visst hvor de skulle gjøre av dem. Privatpersoner med det samme problemet har fått satt sine objekter på muséet mot å betale leie. Noen objekter har muséet mer eller mindre fått.  Målet er imidlertid at man skal få til et lysere og mer tiltrekkende museum i inneværende år.

Sponsorene

De siste årene har muséet fått økonomisk støtte fra kommunen og endel andre sponsorer. Håpet er å få en større pott i år, sier Haave.

Siste lørdag i april holder muséet åpent hus for frelste folk med veterankjøretøyer. I år var det hele 125 kjøretøyer innenfor portene på "vekkelsesmøtet". Nytt av året var også vinterløp med gamle kjøretøyer i området. En svenske, trolig med longkalsonger, stilte med T-Ford 1919 i februar.

Det er nettopp ved å arrangere løp, treff og leie bort biler de få bilmuséene vi har her i landet til en viss grad har klart å overleve. Muséet i Trøgstad leier bort gamle busser, lastebiler og brannbiler til folk som har spesielle behov. Bare så synd folk ringer brannvesenet, ikke muséet, når de har behov for brannbil.

Folk er nok ikke så interessert i gamle biler lenger. Sikkerheten har tatt overhånd.

Stor sans for deres verksted med Buick

De ivrigste medlemmene i muséet skrur. Reparerer biler. Det er kanskje det viktigste kulturarbeidet.

Vår lille nostalgiske gruppe hadde stor sans for verkstedet i Trøgstad, og ikke minst den tilnærmet originale Buicken på grava - en tyvetaller som så ut som en gammel bil. Ikke alle gjør det idag, nemlig.

Idag kan heller ikke hvem som helst ha en grav i garasjen der det lukter olje og harskt smørefett. Idag er det ikke bilene som skal ha smøring, men eieren av de fineste av dem.

Bak verkstedet, inne på kontoret, fant vi et kunstverk, brukskunst: Radiatoren til en Scania Vabis, trolig fra 20-tallet.

Bilen var det ingen som viste oss, men da vi løftet en flik av en dårlig presenning ute i Guds frie, så vi rester av en gammel svenske vi aldri har sett før, selv etter en million harryturer. Trolig var det en tidlig sekser fra Volvo og rundt 1930, sterkt angrepet av rust, men intet er umulig. Sånt skal ikke stå ute. Det får være måte på svenskehat.

Etterord:

Dagen etter at nostalgigruppa hadde besøkt muséet i Østfold, satt vi på en uterestaurant i Sverige en halvliters tid eller vel så det. Da filosoferte vi over hvem som skal ta over all den gamle dritten, når vi eldre blir borte. Vel nede i den andre halvliteren på den koselige restauranten skottet jeg bort på søppelkassene. Der sto det fire-fem ødelagte utestoler av den gamle typen av flattjern og lekter. Jeg kunne få kjøpt alle. Men jeg overdriver ikke. To halvlitere og to restaurantstoler for to hundre. Nå står stolene restaurert og malt i racinggrønt hjemme i egen hage. Der koster ikke halvliteren fullt så mye. Vi eldre tenker for mye.

Forsiden nå