Slekta i USA holdt seg til Buick fra midten av titallet og inn i moderne tid. Guttene, store og små, holdt seg til overall. Småguttene som her er fotografert rundt 1917, ble 25 seinere flyverhelter i Mustang under annen verdenskrig.
Slekta i USA holdt seg til Buick fra midten av titallet og inn i moderne tid. Guttene, store og små, holdt seg til overall. Småguttene som her er fotografert rundt 1917, ble 25 seinere flyverhelter i Mustang under annen verdenskrig.

Hvor er det blitt av den skikkelige blå overallen?

Noen av oss er så nostalgiske og kanskje jålete at vi bruker "førkrigs" overall når vi skrur på førkrigs biler. Skrur du på amerikaner, bruker du amerikansk overall. Takket være kollega Fossum, fra disse spalter, har jeg kunnet gjøre det. Han kjøper med overaller til meg når han besøker familien i Statene. For det var vel derfra den blå dongerioverallen kom. Ja, også den med striper. 

Der borte dukket overallen med seler opp som arbeidsantrekk allerede tidlig på 1800-tallet, mens den her i landet først fikk utbredelse omlag 100 år seinere. Skjønt stoffet til overallen, den såkalte denim, importerte amerikanerne fra den franske byen Nime.

På bakrommet forleden

Forleden satt jeg på bakrommet i en jernvareforretning og tok en kopp kaffe. Inn strømmet håndverkere og anleggsfolk på rad. De hadde arbeidsantrekk i grått, oransje, citronfarge, lysgrønn, turkis og rødt. Men bukse i vanlig blå dongeri var det bare selgeren som var innom, som hadde. I min barndom i femtiårene hadde selgerne grå dress, hatt, støvfrakk og dårlig tid.

Dongeri, eller denim, var forbeholdt ungdommer og arbeidsfolk. En av de største begivenheter i den amerikanske dongerihistorien skjedde i september 1946. Helgeavisa The American Weekly som den gang hadde ufattelige 50 millioner lesere, skulle ha en førsteside til nummeret på Labor Day. Det måtte bli en arbeider på førstesida. 

Avisa engasjerte den godt voksne reklamekunstneren J.C. Leyendecker. Han var ikke bare en av de beste illustrasjonskunstnerne i USA, men han hadde blitt berømt for å tegne Arrow Collar Man-annonsene som gikk i amerikansk presse i flere tiår.

Arrow Collar Man ble et ikon i USA. De ulike skjortereklamene med flotte tegnede menn ble av selveste president Theodore Roosevelt kalt et supert portrett av den vanlige mann. Alltid en dannet velkledd herre i pen-skjorte på en mandig gestalt. De kvinnelige leserne nærmest dånte. Selv var kunstneren Leyendecker homoseksuell og brukte blant annet sin egen samboer som modell. Det hører med til historien at de menn som sto modell for skjortereklamene fikk mengder av brev fra kvinnelige lesere.

Legendarisk skjorte

Mange av dagens lesere har kanskje ikke hørt om den legendariske amerikanske Arrow-skjorta som ble solgt over store deler av verden. I min ungdom solgte noen utvalgte butikker i Oslo denne skjorta. Som guttunge husker jeg at jeg solgte varme pølser på Ullevål under cupfinalen og brukte det jeg tjente til å kjøpe meg ei Arrow-skjorte.

Produsenten Cluet, Peabody & Co var først ute med å sy penskjorter med fast snipp i 1920, og på det meste produserte de 4 millioner på ei uke. Men i 1930 sluttet skjortefabrikkanten sin nærmest evigvarende annonsekampanje, og det ble lite å gjøre for reklamekunstneren Leyendecker. Men han tegnet fortsatt forsider for The American Weekly, og til nummeret i september 1946 skulle han lage en illustrasjon til arbeidets dag. Det ble en sensasjon.

En stentøff anleggsarbeider i dongerioverall og med en slager i hånda var noe man ikke tidligere hadde sett på førstesidene.  De var forbeholdt dannede herrer med slips og grå dress. Forsida i 1946 gjorde at dongeri ble noe annet enn arbeidsantrekk. Det ble tøft å gå i dongeri, - åkke som.

GM-importøren i Oslo

Sørensen og Balchen, GM-importøren i Oslo, var meget amerikanisert. Verkstedet i Middelthunsgate på Majorstua var ikke bare Europas største bilverksted, men verkstedet så faktisk ut som om det kunne ligge i Texas.

Her var det fagfolk på alle områder. Da Oslo kommune startet fagopplæring av bilmekanikere langs Akerselvas bredd på slutten av 20-årene, var det i samarbeid med Sørensen og Balchen. Et bilde av verkstedgutta og lærer/verksmester fra den tid viser at gutta rundt Buick kranvogna stort sett hadde overall, mens noen var gått over til kjeledress. Sjefer på relativt lavt nivå som verksmestere og lærere, gikk i lagerfrakk. Hvit lagerfrakk til en på bilverksted den gang var kanskje ikke mest praktisk.

Samlet bilder

Jeg har samlet på en god del bilder fra arbeidslivet før i tida. Da min olderfar var bas på damanleggene i Nordmarka i 1890-årene, ser det ut som om vadmelsbusker og busserull i blåtøy var standarduniform. Selvsagt brukte ingen hjelm, men de fleste hadde uegnede hodeplagg.

De første med bil i min familie var selvsagt den delen av slekta som emigrerte til Amerika. Som man ser på bildet, hadde Buicken fra 1917 en sentral plass. Gutter og menn gikk i dongerioverall, mens kvinnene hadde en litt penere kjole når de skulle fotograferes. Ikke rart at da jeg skaffet meg en Buick fra 1917, måtte jeg også ha amerikansk overall.

Gutta som jobba i gata hadde stort sett overall da jeg vokste opp etter krigen. Lastevogna var en amerikaner vi sikkert hadde fått som Marshall-hjelp. På kalde dager brukte anleggsarbeiderne blåjakke. Det kjekke med overallen var jo at den ga mulighet for frisk luft på overkroppen. Du ble ikke hermetisert som i en kjeledress. Fortsatt kan du finne overaller, men den litt lange blåjakka har vel forsvunnet. Også den dobbeltspente formannsjakka i presenningsstoff som ikke minst ble brukt av tidlige sjåfører, er vel borte. Jeg legger ved et bilde av bestefattern i ei slik jakke og håper noen av leserne kan skaffe meg ei slik ei.

Forsiden nå