Det var den gang det var lov for en guttunge å ha bildilla, selv om guttungen var aldri så liten.
Det var den gang det var lov for en guttunge å ha bildilla, selv om guttungen var aldri så liten.

Om akevitt og bakkekontakt

Alt var ikke bedre før. Selv her i nostalgispalta må vi innrømme det. Men ting var annerledes. Før var det hvitt på bakken da vi kjøpte juleakevitten. Nå sist jul var vi på polet tre ganger i øsende regnvær for å kjøpe akevitt. Det er ingen tvil om at det er blitt forandringer i samfunnet. Og vi mennesker har nok skylda for det meste. Selv vi gutta som vokste opp midt i hovedstaden kunne gå på skøyter,(eller i det minste på overlæret), like rundt hjørnet i de "fattige oppbygningsårene" etter krigen.

Det kom ikke bare av at det var kaldere før. Men landets største kommune sprøytet og gjorde i stand skøytebaner og hoppbakker, nær sagt over hele byen, til den oppvoksende garde.

Da vi gikk ut av folkeskolen fikk vi ei bok av Oslo kommune. Den fortalte ikke bare hva skattepengene skulle gå til, men stort sett hvordan samfunnet var bygd opp.

Sprøytet for meg og han Hjallis

Jeg husker godt sprøytebilen. Den sprøytet ikke bare banen der jeg gikk på overlæret, men også Bislett der Hjallis høstet laurbær. Det var en gammel utrangert, firehjulsdrevet militærbil av typen Chevrolet.  Vi hadde ikke så mye penger og så mange eksperter før, men vi fikk da til en del.

Jeg gikk aldri i barnehage eller hos parktante. Tro det eller ei, jeg ble passet av yrkessjåfører, ikke barnevernspedagoger, fra jeg var fire-fem. Tidlig om morgenen sto jeg på fortauet og ventet på at drosjeeieren i bakgården skulle ta ut. Da han kom vaggende var det bare å sette seg inn i Plymouth'n. Så kjørte han meg en tur rundt kvartalet før han begynte jobben. Deretter stilte jeg meg opp foran Samvirkelaget og ventet på melkebilen, ofte sammen med en kamerat. Når sjåføren hadde levert, kunne kameraten og jeg klatre inn i Fellesmeieriets Fargo og bli med til "neste melkebutikk". Trafikken og avstanden var ikke større enn at vi gikk hjem.

Mora mi var ei ordentlig hønemor som passet på gutten sin mer enn de fleste mødre. Likevel overlot hun meg til yrkessjåfører. I dag hadde hun vel blitt meldt til barnevernet. Og pedofili var ikke noe folk gikk rundt og tenkte på den gang.

Bakkekontakt til å stole på

Jeg har ofte lurt på hvordan hun tok sjansen på å overlate meg til helt fremmede sjåfører.  Jeg tror det kom av at hun i sin barndom hadde gått på skole med en gutt som het Johan. Da han ble 18 år, kjøpte han seg en T-Ford last. Seinere ble det mange lastebiler, stort firma, og han ble kommunens største skatteyter. Mor husket han som et ansvarlig, samvittighetsfullt menneske.

I ettertid har jeg også tenkt på hvor mye moderen slet for at jeg som liten gutt skulle få sett flest mulig lastebiler. Selvsagt hadde jeg en vogngrønn tungvekter av en tråbil. Moderen dro meg rundt i den, ikke minst til BP's garasjeanlegg "ulvehiet". På Kiellands plass der Mack'n, Norges største og tøffeste lastevogn, sto garasjert. Men hyppigst fulgte hun meg til anleggstomta der bestefatter'n var boss. Der gikk det borti 30 lastevogner. Jeg fikk sitte på i svært mange av dem. Det var stort. Det var den gang nær sagt alle lastevogner hadde bensinmotor, og luktet ikke bare bensin, men ikke minst harskt fett. De ulte fra kardang og girkasse.

Idag er det nærmest utenkelig at småunger ikke leker med dataspill. Jeg oppholdt meg som drittunge på ei livsfarlig lukket anleggstomt nærmest som maskot for en haug med anleggssjåfører. Bare én gang gikk det skikkelig gærent. Jeg ble rett og slett borte. Ingen fant meg. Anlegget sto nærmest stille mens alle lette sammen med min familie. Til slutt måtte de ringe politiet. Men da ble jeg funnet. En tung såkalt fortauslem hadde ramlet over meg. Jeg var ikke skadet, men klarte ikke som femåring å røre meg under den tunge lemmen som klemte meg mot bakken. Siden mener jeg, i alle fall sjøl, at jeg har hatt nokså god bakkekontakt.

Juleakkevitt hele året

Vi er blitt rikere i det nye samfunnet. Vi kan kjøpe juleakevitt hele året, og det uler ikke lenger fra kardangen. Men åssen er det med bakkekontakten? Som lærer har min hustru bedre kontakt med dem som skal ta over enn hva jeg har. En dag kom det løpende ei lita jente og strålte mot frøken.

Frøken, frøken. Nå har faren min fått ny jobb.

-   Hva driver han med nå da? spurte frøken.

Det vet jeg ikke, altså. Men han har fått Volvo firmabil.

Forsiden nå