Påbyggergruppen hadde årsmøte i begynnelsen av mai. Styret har nå denne sammensetningen (fra v.): Hans Otto Westli, VBG, Yngve Østenengen, Nor Ka AS, Alf Ahdell, AS Bussbygg, styreleder Terje O. Hanssen, Transportindustri AS og Svein Landaas, Selcotek AS. Ahdell er ny inn i styret, mens de øvrige ble gjenvalgt og det gjelder også Hanssen som styreleder.
Påbyggergruppen hadde årsmøte i begynnelsen av mai. Styret har nå denne sammensetningen (fra v.): Hans Otto Westli, VBG, Yngve Østenengen, Nor Ka AS, Alf Ahdell, AS Bussbygg, styreleder Terje O. Hanssen, Transportindustri AS og Svein Landaas, Selcotek AS. Ahdell er ny inn i styret, mens de øvrige ble gjenvalgt og det gjelder også Hanssen som styreleder.

Påbyggerne gjennom snart tre tiår

Norsk Påbyggerforening, senere Påbyggergruppen innenfor Norsk Industri, har eksistert i snart tre tiår. Neste år er det 30-årsjubileum i bransjeforeningen som gjennom alle år har bygd stein på stein og blitt et sterkt samlingspunkt og talerør for en betydelig del av norsk påbyggerindustri.

Norsk påbyggerindustri har en omfattende og broket historie. Den ble faktisk samlet mellom to permer for snart ti år siden. Det ble en murstein av en bok på 600 sider. Det var i sin tid knapt nok ei eneste bygd i Norge som ikke hadde sin egen karosseribedrift.

Det er to årsaker til dette. Den ene er av generell karakter.

Chassis uten førerhus

Helt inn på 60-tallet leverte mange av lastebilprodusentene chassiser uten førerhus og med bare det aller nødvendigste utstyret for å få transportert de kjørbare rammene til påbygger.

Det var altså duket for betydelig mer arbeid på kjøretøyene etter at de forlot samlebåndet enn i dag hvor man kan oppleve å få komplette konseptbiler innenfor forskjellige kategorier rett fra fabrikk. Det samme gjaldt bussprodusentene. De leverte tidligere nesten bare chassiser for ekstern karossering, men i dag stort sett komplettbygda busser.

Folk levemåte

Den andre årsaken var en blanding av topografi og folks måte å leve på. Man var selvforsynt med det meste i det enkelte bygdelag, og det gjaldt også lastebilpåbygg og til en viss grad busspåbygg. Samtidig var kravene helt annerledes enn i dag. En dyktig snekker kunne gjøre betydelige påbyggarbeider, og hadde man en blikkenslager i nærheten, tok han resten.

Norsk påbyggerbransje hadde gode dager da gjenoppbyggingen av landet startet etter krigen. Når det er behov for alt, er det jobb for alle. Når det samtidig var importrestriksjoner på det meste, var heller ikke konkurransen fra utlandet overhengende. Da landet var på fote igjen et stykke innpå 50-tallet, gikk man direkte inn i en lang periode hvor hele det norske samfunn beveget seg bort fra selvhushold til moderne industri og tjenesteyting. Norge var ikke engang ferdig med denne utviklingen før landet stupte rett inn i oljealderen, som ga ytterligere fart i økonomien. Da den første tunge nedgangsperioden kom mot slutten av 80-tallet, etter fire tiår med nærmest kontinuerlig oppgang, var det noe helt nytt. Lavkonjunktur var noe som til da bare hørte hjemme i andre land.

Tøff tid

Nedgangsperioden ble hard for påbyggerbransjen. Lastebilsalget ble sterkt redusert gjennom flere år, og det samme gjaldt selvsagt behovet for påbygg og tilhengere. Flere tradisjonsrike påbyggervirksomheter la inn årene mot slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Det gjaldt ikke minst busskarosseribransjen. Den største av dem alle, VBK, forsvant. Det samme gjaldt Arna og Repstad.

Siden midten av 90-tallet har det gått mest opp og noen ganger litt ned, inntil den siste finanskrisen slo til for fullt i 2008. Registreringsstatistikken for tilhengere begynte å vise en nedadgående tendens allerede i mai dette året. Likevel ble 2008 sett under ett et meget bra år, i hvert fall på papiret. Etterslep av leveranser av lastebiler og til en viss grad tilhengere fra et overopphetet 2007 gjorde 2008 til et godt leveranseår.

Fluktuasjoner

Vi som har levd som transportjournalister en stund, har med jevne mellomrom skrevet om de kraftige fluktuasjonene på det amerikanske lastebilmarkedet. Vi har ojet oss over en nedgang i lastebilsalget "over there" på gjerne en tredjepart fra ett år til det neste. Men hva skjedde i Europa - og Norge - fra 2008 til 2009? Jo, en halvering av lastebilsalget. Likevel var lastebilforhandlerne "heldige", for enkelte av påbygg- og tilhengerleverandørene opplevde en nedgang på 70 prosent! Da er det faktisk ikke så rart at noen går over ende. Det må være lov for en liten Uranstad på Nesoddtangen å gå konkurs når en av Europas største hengerleverandører, Kögel, også måtte gå til skifteretten.

Nye utfordringer

Sett fra et påbyggerståsted har Europa endret seg kolossalt de siste 20 årene. Siden Sovjetunionens oppløsning og Berlinmurens fall i 1989 er det aller meste av verdensdelen blitt samlet i en økonomisk union. Annerledes-nasjoner som Norge, Island og Liechtenstein er med gjennom EØS. Viktigste forskjellen fra EU-landene er at vi ikke har noen medbestemmelsesrett. EUs verdivalg, med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og ikke minst regelverk, har etter hvert satt nye rammebetingelser - og utfordringer - for norsk påbyggebransje. Påbyggergruppen innenfor Norsk Industri har en viktig funksjon i å skulle lede sine medlemmer og bransjen inn i fremtiden med dette som ballast.

Det er og vil ikke bli lett. Selv om vi har et langstrakt landområde, er vi i mange sammenhenger en mygg i utkanten av Europa. Befolkningsmessig er hele Nord-Norge som en bydel i Berlin og hele landet som et område av Stor-London. Likevel har vi valgt å være i fremste rekke når det gjelder EUs regelverk innenfor alt som har med veitransport å gjøre. Fordelene er det først og fremst chassisleverandørene, de store internasjonale hengerleverandørene og til en viss grad kjøperne av transportutstyr som får. Mange norske påbyggere opplever nok at norske grenser står særdeles vidåpne når det gjelder trykk fra deres langt større internasjonale kolleger og konkurrenter. På toppen av dette kommer et høyt norsk kostnadsnivå.

Samarbeid er viktig

Norsk Påbyggerforening (NPF) ble etablert fordi noen firmaer innenfor påbyggebransjen så verdien av å jobbe sammen for bransjens beste og ikke bare konkurrere hverandre ihjel. Når alt kommer til alt, er det mye felles å samarbeide for og om, selv om man er konkurrenter. Alle bransjer må først og fremst ta vare på seg selv. At ikke alle er enige i dette, har man sett gjennom hele historien til Norsk Påbyggerforening og deretter Påbyggergruppen. Noen velger uansett å stå utenfor. Men et spørsmål som de organiserte påbyggervirksomhetene nok stiller seg, er dette: Jobber vi ikke også for dem som står utenfor?

Myndigheter

Forholdet til myndighetene er blitt et stadig viktigere arbeidsområde for NPF/Påbyggergruppen. Når det i stor utstrekning er Vegdirektoratet som gir rammebetingelsene for bransjen, blant annet gjennom et komplekst og omfattende regelverk, er det selvsagt viktig at påbyggerne har et forum som snakker med direktoratet.

I dag samarbeider Påbyggegruppen med kolleger både i Sverige og andre deler av EU. Når trafikk- og transportlovene blir vedtatt i Brussel, gjelder det i høyeste grad Norge også. Derfor er det viktig å ha åpne kanaler dit beslutningene tas.

Kompetansekevning

Et annet viktig område er kompetanseheving. Mange norske påbyggervirksomheter startet nærmest som snekkerverksteder eller smier. Den kraftige utviklingen innenfor kjøretøysektoren stiller selvsagt også stadig større krav til påbyggerne. Kompetanseheving koster penger, ofte mer enn den enkelte bedrift kan klare. Men når man løfter i samlet bransje, og kanskje sammen med beslektede bransjer, er det mulig å få til noe. Hvis man ønsker å gjøre en bransje dyktig og seriøs, er det samarbeid som gjelder.

Skal vi fortsatt ha en påbyggerindustri her i landet? De fleste vil si ja, selv om også norske påbyggere har flyttet produksjon utenlands. Dessuten vil det i et land som vårt, med store avstander og kronglete topografi, alltid være behov for leverandører og deres verksteder for å holde påbyggene på bilene i funksjon. Et felles samlingspunkt og talerør er viktig for at det fortsatt skal være slik. Danmark har ingen påbyggerforening. Kanskje er det en av årsakene til at landet ikke på langt nær har en så mangfoldig flora av påbyggervirksomheter som vi ser i resten av Norden.

Forsiden nå