Anlegg&Transport samlet tre generasjoner Foss ved hovedkontoret i Ramnes i Vestfold. Gründer Kjell Foss foran, Sven Arne Foss i midten og Kristoffer Foss bak.
Anlegg&Transport samlet tre generasjoner Foss ved hovedkontoret i Ramnes i Vestfold. Gründer Kjell Foss foran, Sven Arne Foss i midten og Kristoffer Foss bak.

Sprengnings-dynastiet Foss

For 45 år siden startet Kjell Foss (79) som sprengningsentreprenør i Ramnes i Vestfold. Han følger fremdeles med og nyter i fulle åndedrag at både barn og barnebarn fører livsverket videre.

Kjell har tre sønner som alle jobber i entreprenørbedriften: Sven Arne (53), Bjarne (51) og Espen (45). Sven Arnes sønner, Kristoffer (28) og Jonathan (22), jobber også i selskapet, og Bjarnes barn, Bård André (30) og Renate (25). Kort oppsummert er hele åtte blad Foss i tre generasjoner tilknyttet bore- og sprengningsentreprenøren.

- Det er innmari artig at de får det til. Det er moro for gamlingen å se på, sier Kjell Foss.

Sven Arne Foss begynte i 1980, og er nå daglig leder for bedriften som omsetter for 100-120 millioner kroner i året. For hans del falt det seg naturlig å begynne i bedriften hans far har bygget opp.

- Jeg og brødrene mine begynte å jobbe i feriene, men det var aldri noe å dvele ved om vi skulle fortsette her eller ikke, sier han.

Fire generasjoner?

Sønnen Kristoffer er driftsleder. Også han begynte i det små med jobbing i skoleferiene.

- Etter hvert skaffet jeg meg fagbrev og tok ingeniørutdannelse. I begynnelsen jobbet jeg som skytebas i firmaet, men nå er jeg mest på kontoret og jobber med prising og tilbud på jobbene, sier han.

På spørsmål om han ser for seg at eventuelle barn kommer til å bli generasjon nummer fire i selskapet, gliser Kristoffer Foss.

- Det blir å tenke litt langt frem i tiden, men for min del er dette det jeg vil drive med, sier han.

To mann og traktor

Kjell Foss startet selskapet med to mann og traktor. Han minnes godt den første skikkelige jobben de fikk.

- Vi skulle lage grøfter og sprenge ut en skoletomt i Hallingdal, og brukte hele vinteren på en jobb som det ville tatt under to uker å fullføre nå, sier han.

- Hvordan vil du karakterisere utviklingen i bransjen?

- Den har vært formidabel, svarer han og ramser opp store endringer i maskinutvikling, støynivå, arbeidsklær og komfort.

- Før sto vi nærmest og jobbet i blådressen med vanlig skotøy, og det var kummerlige brakkeforhold. Jeg husker en gang da håret frøs fast i brakkeveggen mens jeg sov, sier sprengningsveteranen.

Og når vi kommer til papirarbeidet, er utviklingen kanskje enda større.

- Jeg hadde ingen skriftlige avtaler de første 25 årene, sier Kjell Foss og velger med et smil å avstå fra å svare på spørsmål om han foretrekker "gamle dager" eller dagens krav når det kommer til papirarbeid og dokumentasjon.

Det som ikke har forandret seg mye, er prisen per kubikk fjell som tas ut. Idag er prisen på enkelte entrepriser omtrent det samme som da Kjell Foss startet opp for et halvt liv siden. Det hører riktignok med til historien at produksjonen er vesentlig høyere nå.

Grunnfilosofi

Kjell Foss har i alle år vært tro til selskapets grunnfilosofi. Den går enkelt og greit ut på at bedriften skal drive med boring og sprengning. Nå har selskapet 26 egne borevogner, endel mindre boreutstyr og 40 pick-up'er til å frakte ansatte og sprengstoff. Men lastebiler for å frakte borevognene mellom jobbene er innleide.

De senere årene er flere selskap blitt kjøpt opp av Kjell Foss, men felles for alle er at de utelukkende driver med boring og sprengning. Grunntanken er ufravikelig også ved oppkjøp.

Daglig leder, Sven Arne Foss, føler at selskapet har fått mye tilbake for å rendyrke konseptet. Nå opererer konsernet rundt om i hele landet og enkelte steder i Sverige. På kundelisten står 57 pukkverk og steinbrudd som selskapet har faste avtaler med, samt riksentreprenører, stat og kommuner, store og små entreprenører og privatpersoner.

Bytter borevognene ofte

Når det kommer til maskinparken har konsernet en strategi om å bytte ut borevognene ofte.

- Bransjen har definert en teknisk/økonomisk levetid for en borevogn til 10.000 timer. Vi bytter ut etter 5000 timer, sier koordinator Sverre Røed.

Han forklarer dette med mindre servicebehov og mindre stans ute i steinbruddene og på anlegg. En borevogn er en sårbar maskin som forsinker hele driften på anlegget eller i bruddet om den stopper.

- I tillegg er det inspirerende for de ansatte at de jobber med relativt nytt utstyr, sier Røed og går dermed rett videre til en annen nøkkelfaktor for suksess.

Sprengning i ryggmargen

Menneskene som står ved borevognene og skytebasene, er avgjørende for resultatet innen dette spesielle faget, mener driftsleder Kristoffer Foss.

- Det er viktig at sprengningen sitter i ryggmargen. Dette er et yrke der man må føle seg trygg. Det er uheldig om man blir usikker, for det kan få store konsekvenser, sier han og legger til at konsernets ansatte naturligvis får mye tid til boring og sprengning ettersom det er bedriftens eneste virksomhet.

Det nærmer seg slutten på intervjuet, men vi lurer på hvor mye Kjell Foss fremdeles er involvert i bedriften.

- Jeg følger litt med, men er ikke så mye involvert, svarer han.

- Han følger nok mer med enn han innrømmer, smiler Røed.

Så tusler Kjell Foss ut av hovedkontoret for å bli fotografert. Jakken lar han ligge igjen. Ti minusgrader bryr entreprenørgründeren seg ikke om.

Pausen som varte i 41 år

Lars Sælebakke (69) gikk av med pensjon ifjor etter 41 år som skytebas for Kjell Foss. Egentlig skulle han bare ha jobbet en kort periode hos sprengningsentreprenøren.

Allerede som 15-åring dro Sælebakke til sjøs, og etter 12 år på havet følte han at han trengte en liten pause før han skulle ut igjen. Han tok "korttidsjobb" som skytebas for Kjell Foss i Ramnes i Vestfold, men der ble han værende.

Årene har gjort han til en respektert skytebas, selv om kunnskapen var liten da han troppet opp på jobb for første gang.

- Jeg hadde knapt sett en dynamittgubbe før jeg stappet den første i borehullet, sier den spreke 69-åringen.

Ved første øyekast skulle man tro at Sælebakke fremdeles har 20 gode år igjen av sitt yrkesaktive liv, men halvannet år på "overtid" fikk holde. Da hadde han vært yrkesaktiv i 53 år.

- Jeg var motivert for å slutte, men i starten savnet jeg det sosiale, innrømmer han.

Et halvt liv sammen

Sjefen sjøl, Kjell Foss, sitter ved siden av og lytter til sin gode venn og arbeidskompis gjennom nesten hele selskapets levetid. Foss startet som sprengningsentreprenør for 45 år siden, og bare tre-fire av disse årene har han vært uten Sælebakke ved en borevogn og med dynamittgubber i hendene.

Foss sier ikke mye, men blikket hans bort på kompisen og hans lune smil forteller likevel alt vi trenger å vite.

Sælebakke forteller at Foss har vært innom de fleste lensmannskontorene i Norge for å skaffe Sælebakke "skytepapirer". Kravene til dokumentasjon var annerledes da, og det var lensmannen som bestemte hvor og når det kunne sprenges.

- Hvordan har selve sprengningsjobben forandret seg i løpet av 41 år?

- Vi måtte kjenne fjellet mye bedre før, for vi hadde ikke dekningsmateriell. Da trakk vi oss langt unna når vi sprengte for å unngå steinsprut. Idag er rystelser farligere enn steinsprut som tas med tunge dekningsmattene. Rystelsene har sammenheng med at det bores grovere hull nå, sier Sælebakke.

Mange kalde dager

Noe en skytebas må leve med i sitt yrke, er kulden. Etter hvert fikk også Sælebakke nyte godt av utviklingen med varmere og bedre arbeidsklær, men han har hatt sine bitende kalde opplevelser. På spørsmål om han kan dele disse med oss, kommer han raskt opp med to historier.

Den ene er fra en jobb i Lommedalen på 80-tallet med 34 minusgrader utendørs. Da laget skulle starte kompressoren om morgenen sa det bare "tikk", og alle regnet med at det var batteriene som var flate. Det var imidlertid starteren som hadde brent seg, og den påfølgende reparasjonen gir fremdeles Sælebakke følelsen av neglesprett.

Ved en annen anledning jobbet de høyt oppe i fjellet i Hemsedal for å lage skiløyper. Kulden var i seg selv ikke så ille, men vinden var uutholdelig slik at de tidvis måtte krype under dekslene på kompressoren for å få litt ly og varme.

Dynamitt i butikken

Også sprengstoffet har forandret seg. Da Sælebakke begynte som skytebas kunne han kjøpe dynamitt hos kjøpmannen. I dag er det helt andre krav til hvem som får selge, hvor sprengstoffet skal oppbevares og hvordan produktet er fremstilt.

- Sprengstoff er sikrere nå. Før kunne det komme blærer av nitroglyserin på sprengstoffet om det frøs, og det kunne sprenge av seg selv ved relativt små støt. Fortsatt kan man riktignok få skallebank av sprengstoff, men ikke like mye som før, sier Sælebakke.

PS: Da Sælebakke sluttet fikk han som en påskjønnelse fritt velge et sted i verden å reise til. Han valgte å dra til Aruba i Karibien, hvor han hadde vært en gang tidligere som sjømann/gutt.

- Første gang jeg var der, var jeg 15 år og for ung. Og andre gangen jeg var der, var jeg 69 år og for gammel, gliser skytebasveteranen.

Forsiden nå