På hjula, men fortsatt et stykke igjen til ferdig bil.
På hjula, men fortsatt et stykke igjen til ferdig bil.

Startet som ny med fyllekjøring...

...og tatt av raset som pensjonert. I snart 30 år har Lars Horn restaurert en og samme lastebil. Men fortsatt har han en god del igjen å gjøre på bilen.

Lars har mottatt Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste, ikke for å restaurere bil, men for å gå med avisa. I 32 år har han stått opp midt på natta for å gå med Aftenposten. Det er dette som har finansiert restaureringen.

Horn har ikke som andre i transportbransjen, sendt bort bilen til andre for å få gjort jobben, og betalt av transportfirmaets penger.

Om vel et halvt år når Lars Horn pensjonsalderen. Han er forberedt på at det blir barna som får glede av det som en gang var bestefars lastebil.

Hentet på Vestlandet

- Da jeg hentet vraket på Vestlandet og begynte restaureringen, sa jeg til kona at det ville koste maks 25.000 kroner og ta fem år. Nå er det snart gått 30 og jeg sluttet å telle da jeg hadde passert 200.000 kroner, sier Lars, som har gjort det aller meste sjøl.

Det var fruen Fridas far som kjøpte bilen som gårdsbil til fruktkjøring på bruket i Olden på Vestlandet. Pengene ble oversendt til Oslo fra Innvik Sparebank 26. juni 1959.

Prisen på Dodge-lastebilen fra 1937 var satt til 2500 kroner. En betydelig sum på den tid for en 22 år gammel lastebil som ikke bare var gått langt, men som hadde vært mest brukt til hva man kan kalle fyllekjøring. Den første eieren var nemlig Schous bryggeri.

Dodgen var ikke bare en bil som ble brukt til varekjøring. - Lastebilen var vår familiebil så lenge far levde, forteller fruen Frida. - Når vi dro på søndagsturer til Brigsdal eller andre steder, satt mor og far framme i hytta og vi barna på planet. Og vi satt på rørstoler. Det hadde tatt seg ut i dag. @mellom:På landbruksutstilling

Og nærmest utrolig var det at hele familien dro til Landbruksutstillingen på Ekeberg med lastebilen. - Jeg tror det må ha vært i 1961, sier Frida. Hennes far døde så altfor tidlig, og den gamle Dodgen ble satt i en garasje på gården. @%:Men noen på stedet mente at det var for galt at denne gamle doningen sto og opptok garasjeplass. Som på tusener av andre gårder her i landet ble gårdsbilen satt bort på et mindre synlig sted på jordet for å dø.

Olden er kjent for mye, også en lang rekke ras. Et av disse, trolig seint i 1961, dro med seg Dodgen og "parkerte den" en del nærmere Olden-vannet. Der lå den i omlag 20 år i stabilt sideleie.

Vraket hentet i 1981

Det var i 1981 at Lars fikk en kollega med servicebil til å bli med seg til Vestlandet for å hente vraket. Når du bor i leiegård, er det ikke helt greit å få restaureringsplass til en lastebil.

Da undertegnede møtte Horn med Dodge første gang, bodde Dodgen på fremleie diverse plasser. Den gang jobbet Lars på et av hovedstadens mest nostalgiske bilverksteder. Etter at jobben var slutt satt han med gassapparatet og sveiset i lapper i landets mest hullete lastebilhytte.

Da fruen Frida og Lars fikk kjøpt seg enebolig i en nabokommune til Oslo, var selvsagt ikke verkstedproblemet løst. Før restaureringen kunne fortsette måtte Lars og Frida bygge opp et par-tre garasjer og en car-port til andre biler i familien. Blant annet veteranbil i mindre målestokk.

For egentlig er det vel enklere å samle på frimerker enn lastebiler. Men du kommer ikke langt med bare frimerke om ikke postverket hadde lastebil. Sånn er det. 

Interiøret står igjen

Nå er Lars igang med å montere karosseriet på Dodgen. Interiøret står igjen, og Lars er litt betuttet over at det som nå er lakkert og klart, virker noe skjevt når det blir satt på ramma.

Men egentlig er det jo et under at en 37-modell som debuterte med fyllekjøring i ung alder, og ble tatt av raset da førkrigsutgaven var 25 år, i det hele tatt lever. Hvem av oss er ikke litt skakke i ryggen og slarkete i endeleddene når vi har passert 73 år?

Forsiden nå