Tykk is og velpreparerte baner karakteriserte forholdene under testingen av sidefriksjon på Hjerkinndammen, tidligere avfallsdeponi for Tverrfjellet Gruve. Datakraften i TWO-utstyret utenfor og inne i bilen, ser man ikke. I fremtiden får vi trolig GPS-/GSM-informasjon om friksjonsforholdene på veien mens vi kjører.
Tykk is og velpreparerte baner karakteriserte forholdene under testingen av sidefriksjon på Hjerkinndammen, tidligere avfallsdeponi for Tverrfjellet Gruve. Datakraften i TWO-utstyret utenfor og inne i bilen, ser man ikke. I fremtiden får vi trolig GPS-/GSM-informasjon om friksjonsforholdene på veien mens vi kjører.

Vellykket friksjonstesting

Uinnvidde fjellboere og forbikjørende lurte nok på hva som foregikk på Hjerkinndammen den 2. mars. De observerte bilkjøring på isen med varevogner som hadde "noe" hengende bak. Mysteriet lar seg forklare.

Det som hang bak bilene, var friksjonsmålere, forøvrig av det helnorske merket TWO. Det som foregikk, var en del av trafikksikkerhetsprosjektet NOU Indre Romsdal, et samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen og innehaver av funksjonskontrakten på strekningen Sjøholt (Ålesund) - Dombås, Kolo Veidekke, og ledes av Per Brandli, Statens vegvesen.

Flere instanser blir involvert i slike forsøk, blant annet SINTEF og i dette tilfellet også markedsføreren for friksjonsmålerne, Cat-importøren Pon Equipment.

Sidefriksjon

Et formål med testingen på Hjerkinn var å starte en prosess som har som formål å komme frem til referanseverdier for såkalt kritisk hastighet, det vil si hastigheten hvor dekkene mister grepet i underlaget. Data for kritisk hastighet er først og fremst interessant kunnskap når det gjelder kjøring i sving. Hvor skarp svingen er, er avgjørende, hva underlaget består av, og ikke minst hvor gode dekk man har, er trolig like viktig. Derfor ble det under Hjerkinn-prøvene brukt dekk på friksjonsmålerne med forskjellig shore-verdi, det vil si forskjellig gummihårdhet.

Siden måling av sidefriksjon var formålet, hadde Martin Hjerkind på Hjerkinn Fjellstue, på anvisning brøytet opp og børstet baner på Hjerkinndammen med ypperlige kurver av forskjellig skarphet, eller radius. Dette og det faktum at Dovre Kommune ga tillatelse i hastetempo var avgjørende for forsøkene. Den opprinnelig planlagte test-arena var Lesjaskogsvatnet, men der viste det seg å ligge vann på isen under snøen.

Selv en legmann forstår at det å kartlegge kritiske hastigheter for ulike forhold, er litt av en jobb. Forsøkene på Hjerkinn var en begynnelse under meget gode forhold, og både Per Brandli og tidligere SINTF-forskerTorgeir Vaa(nå Statens vegvesen) var meget tilfreds, karakteriserte testingen som meget vellykket og sendte en varm takk til Dovre Kommune for kvikk og positiv behandling av søknaden, noe som gjorde det mulig å gjennomføre arrangementet etter planen.

Forsiden nå