MUDRING: Viken Sjøtjeneste ble etablert for ni år siden og har tre gravere og lektere som bare jobber i sjøen. Her i Solvik Båtforening i Bærum mudrer de for å gjøre plass til en ny brygge.
MUDRING: Viken Sjøtjeneste ble etablert for ni år siden og har tre gravere og lektere som bare jobber i sjøen. Her i Solvik Båtforening i Bærum mudrer de for å gjøre plass til en ny brygge.

Ser sjelden hva de graver

BÆRUM: Viken Sjøtjeneste har spesialisert seg på anleggsarbeid i sjøen. Jobber de på land, er de i så fall helt nede i vannkanten.

Publisert

I Solvik båtforenings havn i Bærum skal det utvides med en ny brygge og 35 båtplasser. Under mudringsjobben i vinter viste det seg å både være rester av gamle brygger, moringer og andre store gjenstander som gjorde at den opprinnelige planen om å suge opp leira måtte forlates.

Og når det ser som mest gjørmete ut, i dobbelt forstand, er Viken Sjøtjeneste i sitt rette element. Selskapet ble startet i 2011, og har base i Sandefjord. Arbeidsområdet strekker seg rundt hele Oslofjorden og til Mandal i vest.

Stor lekter

PADLER: Å se 300 tonn lekter, graver og gravemasser padles utover sjøen er kult. Du skal vite hva du driver med.
PADLER: Å se 300 tonn lekter, graver og gravemasser padles utover sjøen er kult. Du skal vite hva du driver med.

I Solvikbukta sitter Yngvar Moe bak spakene på en Hitachi ZX250. Maskinen står spent fast på en 7,5x33 meter stor lekter med falluker i bunnen. For å forflytte seg bruker han svingkransen og skuffa for å padle seg frem - med en teknikk OL-vinner Eirik Verås Larsen kunne misunt ham! Der det er trangt, funker nemlig ikke slepebåtene.

Sammen med to kollegaer skal han fjerne flere meter med blåleire, tømmer og andre ting båteiere helst ikke vil møte på. Om det er vannet eller massen han graver opp som renner best er nesten et tema for diskusjon.

Sesong

I Norge er det som hovedregel lov til å drive mudringsarbeid fra 15. september frem til 15. mai. Rett før oppglødde båteiere skal ha båtene sine på vannet igjen blir derfor ofte den travleste perioden på året. Midt på sommeren, når de fleste andre entreprenører har det som travlest, er det roligere for Viken Sjøtjeneste.

SER LITE: Yngvar Moe har gravd i sjøen i en årrekke. Bare unntaksvis ser han hva han graver.
SER LITE: Yngvar Moe har gravd i sjøen i en årrekke. Bare unntaksvis ser han hva han graver.

De jobber nemlig bare i vannet. Enten med mudring, bygging og rehabilitering av kaianlegg eller pæling. De gjør også sprengningsarbeid i sjøen, men er det rene «landjobber» bruker de samarbeidspartnere.

Særegen maskinpark

Viken Sjøtjeneste har tre gravere som i praksis kun opererer ut fra hver sin lekter. Hitachi-maskinen står på den største lekteren med lasterom, mens den største graveren som er en Volvo EC300 står på en 8x16 meter stor lekter. Den har også en forlenger som gjør at den rekker 12 meter ned i sjøen.

I tillegg har de en 8-tonns Hitachi som står på en mindre lekter. For å transportere seg mellom oppdrag har de også tre slepebåter. I tillegg har de en 14-tonns Kobelco som brukes på land ved behov.

- Det er tøffe påkjenninger på utstyret. Sjøvannet gjør at det blir en del overflaterust, men hardest går det ut over skuffefester og bolter. De massene vi jobber i er som slipepapir, sier Gøran Grønseth som er en av fire eiere av selskapet.

TEAM: Pål Anderson (t.v.), Yngvar Moe og Ruben Hansen sørger for bedre dybde i Solvik båtforenings havn.
TEAM: Pål Anderson (t.v.), Yngvar Moe og Ruben Hansen sørger for bedre dybde i Solvik båtforenings havn.

Lite hjelpemidler

Maskinstyring er ikke et alternativ med det miljøet graverne til Viken Sjøtjeneste opererer i. Derfor er fastmerker på land og bøyer i sjøen det de som regel navigerer etter når de jobber. For å vite hvor dypt de graver bruker de stikke og bom på maskinen for å måle. I de fleste småbåthavner mudres det ikke dypere enn et par meter. Likevel er det sjelden de får sett hva de har gravd.

- Når du en sjelden gang skal planere på land, ser du fort tendensen av at du aldri ser hva du egentlig driver med, sier Yngvar Moe og flirer godt.

Utfordrende masser

En av de største utfordringene for entreprenørene som jobber i sjø er å bli kvitt massene. Store deler er ofte i tiltaksklasse 5, og de må på landdeponiet på Langøya utenfor Holmestrand.

Tidligere gikk det an å få levert rennende masser. Nå er det de færreste deponiene som vil ta imot dette før det er tørket opp. Det gjør at det blir flere håndteringer og tar lengre tid. I tillegg til at det er blitt færre mottak å velge mellom også. På Solvik må massene lastes på land og tørke før de transporteres videre.

Egen transport

Den store lekteren som Hitachi- maskinen står på, veier 135 tonn. Den har 12 meter lange støttebein som kan kjøres ned i sjøbunnen, og den kan lastes med 150 tonn masser. Da blir totalvekten rundt 300 tonn.

Tidligere ble denne lekteren ofte brukt til å dra massene ut på sjøen for så å dumpe den. Nå tilhører det sjeldenhetene.

- Det er blitt et mye sterkere miljøfokus, og det er blitt både strengere og vanskeligere å få godkjenninger for igangsetting. Samtidig har myndighetene blitt langt mer fokusert på å få opp forurensede masser fra sjøen, sier Gøran Grønseth.