Ikke det rojale hospitalet, men rikmannens sommerhus
Hver lørdagskveld sitter hundretusener her i landet og ser på TV og sykehuset i Aidensfield. Men teglsteinsbygningen som ikke ligger i Aidensfield, men i Scarborough, er nok ikke hospitalet The Royal. Da hadde det ikke vært noe å skrive om i dette bladet.
Denne artikkelen ble publisert for over 10 år siden.
Nei, filmen er spilt inn ved den gamle ferieboligen til den steinrike traktorkongen Alfred Shuttleworth som lot oppføre den nette "feriebrakka" i 1905.
Traktorkongens feriestad
Jeg kjørte forbi i sommer, stoppet og kom selvsagt i prat med gartneren. Han fortalte at huset idag er feriebolig for fem rike familier.
Traktorkongen Shuttleworth bodde her med kone og en datter. I øverste etasje bodde tjenestefolka, sa gartneren som lot meg se den kombinerte stallen og garasjen. I 1905 hadde progressive rikinger i England både hester og bil.
Svogerne Clayton og Shuttleworth startet mekanisk verksted i 1842 i Lincoln. Allerede i 1845 kunne de levere sin første mobile dampmaskin, og fire år senere leverte de sitt første treskeverk. Butikken gikk "så det ula", og de solgte maskiner under eget merke og til andre som klistret på sitt firmamerke. Allerede i 1851 produserte de 200 dampmaskiner, og seks år senere hadde de produsert 2400 dampmaskiner totalt. Mens vi i 1890 fortsatt drev med seilskuter, hadde Clayton og Shuttleworth produsert 26.000 dampmaskiner og 24.000 treskeverk.
Smia ble fabrikk
Den lille smia var raskt blitt en stor fabrikk med 1200 ansatte allerede i 1890. Eksport ble viktig for firmaet, og ikke minst eksporterte bedriften tungt utstyr til det vi senere kalte "østblokken". Vår mann ved "sjukehuset", Alfred Shuttleworth, altså junior, ble styreformann da den gamle smia ble aksjeselskap i 1901.
I tjueåra lagde firmaet en kort periode "vanlige traktorer" også med forbrenningsmotorer. Allerede i 1911 lagde de en firesylindret motor for råolje, og fem år senere en noe mer moderne firer som var satt i en beltetraktor. Denne 40-hesteren ble produsert fram til 1929, men som følge av depresjonen begynte det da å gå nedover med firmaet. Ut på trettitallet ble butikken solgt.
Foruten å være Englands første til å produsere en moderne skurtresker, gjorde man også mye for forsvaret under første verdenskrig. Traktoren som skulle dra kanoner, hadde hele 100 hester.
Men flyproduksjonen var kanskje mer spektakulær for et firma som startet i de små med en bærbar dampmaskin.
For flyinteresserte er maskinene Handley Page, Sopwith Camel, Sopwith Triplane og Wickers Vimy kjente veteraner som står på flymuséer verden rundt.
England på topp
Det skulle være unødvendig å legge til at da traktorkongen var på topp og tilbrakte ferien som en kongelig, var det engelske imperiet fortsatt på topp. Og mens vi i 1905 var fattige, men begynte for oss sjøl på bar bakke uten særlige moderne hjelpemidler, hadde man i England for lengst tatt i bruk mekanikk og motorer på de fleste områder.
Når min tidligere forlovede og jeg drar rundt i øyriket, bor vi helst ikke på moderne hoteller eller ferdighus fra i går. The George Hotell i Penrith kan anbefales. De har vel servert mat og halvlitre i godt over 300 år. Allerede rundt 1905 fikk hotellet hele 50 garasjeplasser for gjester med bil. Hotelldirektør Armstrong kjøpte sin første vogn i 1902, og i 1910 reklamerte han ikke bare med garasjen, men med at man der hadde verksted med ingeniør som sto klar til å reparere gjestens vogner døgnet rundt. På den tid ble det nok noen reparasjoner til tross for at gjennomsnittshastighetens til den første motoriserte bussen i distriktet lå på 11 kilometer i timen.
I garasjen og baren
Det var i garasjen, biljardrommet og baren de mannlige gjestene oppholdt seg hyppigst. (Se garasjebildet). Denne sommeren fikk dette hotellet ny bar. Forståelig nok i massiv eik.
Jeg snakket selvsagt litt med snekkerne. Jeg har alltid vært interessert i trevirke. Særlig halvlitrær. Da baren ble åpnet noen uker etter at vi var reist, fikk jeg referat fra pressevisningen av baren på mail. Det er hotell-service.
Nostalgiens land
England er jo nostalgiens hjemland, selv om mange også der begynner å bli vel moderne for undertegnede. Derfor må jeg dessverre også innom muséer når jeg er i øyriket, det holder ikke bare å ha øynene åpne gatelangs.
På muséet Beamish hvor man lever som man gjorde før i tida, kan man blant annet se hvordan det så ut på et delelager. Man kunne til og med se deler der og deleekspeditøren "inn i øya". Idag ser han bare inn i skjermen. Selv i min ungdom var det folk på delelageret som så på deg og husket nummeret på det du skulle ha. Men den gangen skulle vi ikke ha så mye og greide oss med det, - selv om redskapen gikk i stykker hver dag.
