En av BMS' brøytebiler fra tiden med brøyting.
En av BMS' brøytebiler fra tiden med brøyting.

- Om få år kan norske brøytebilsjåfører være borte

Roy Reinholdtsen har drevet med vintervedlikehold i 12 år. Nå har han meldt oppbud for entreprenørselskapet Balsfjord Maskin & Servicetjeneste AS (BMS). Han tar her et oppgjør med Statens vegvesen.

Publisert

INNLEGG: Som tidligere kontraktør på vintervedlikehold gjennom 12 år og som nå har måttet kaste kortene, er man vel muligens kvalifisert for å delta i en debatt om fremferden til en statlig etat.

Som sikkert alle vet har aldri vintervedlikehold vært noen gullgruve men vært et fint bidrag for å kunne holde ansatte i drift gjennom hele året. Denne modellen fungerte gjennom hele perioden der de små entreprenørene jobbet direkte under Statens vegvesen og fikk betalt for alle tiltak som ble gjort på veien.

Så ble uheldigvis, etter press fra bransjeorganisasjoner, den utførende delen i Statens vegvesen (SVV) konkurranseutsatt og de ble et rent forvaltningsorgan, som etter hvert har vokst seg dobbel så stort som da de driftet veiene. For å finansiere denne modellen etablerte staten en egen entreprenør som skulle sørge for å holde prisene på de nye funksjonskontraktene så lav som mulig. Denne entreprenøren fikk med seg en startpakke i milliardstørrelse, slik at de skulle ha økonomisk ryggrad for å holde prisnivået så lavt som mulig, det var jo viktig at ingen skulle tjene penger på dette.

Dette systemet hanglet og gikk i noen år. SVV fulgte opp alle funksjonskontraktene fra sine flotte arbeidsbiler i millionklassen - for noe vanlig bil som fotfolket og entreprenørene kjører i kunne ikke de kjøre. Dette var jo tross alt adelen i Den Norske Stat og da kan man ikke kontrollere veier i en Peugeot Partner eller en VW Caddy, det er biler de som arbeider på veiene må benytte. Adelen i Den Norske Stat må jo kjøre store SUV-er, påkostet med så mye lys og øvrige ekstrautstyr at prislappen garantert overstiger en million pr. bil. Langs veiene har vi liketil kunnet observere dem med skiboks lakkert i SVV sine farger. Er virkelig veiene så dårlig brøytet at de må gå på ski i arbeidsdagen for å kontrollere veiene, eller kanskje er det rett og slett bare for å få med seg alt utstyret på hytta i helgene.

Roy Reinholdtsen (bildet) har lite til overs for måten Staten organiserer veivedlikeholdet på. Det lar han komme klart frem i denne kommentaren.
Roy Reinholdtsen (bildet) har lite til overs for måten Staten organiserer veivedlikeholdet på. Det lar han komme klart frem i denne kommentaren.

Dessverre glemte de mye sannsynlig å kjøpe sommerdekk til mange av disse bilene, for når sommeren kommer er de nesten ikke å se på veiene. Eller er det at mangler de finner da koster penger å utbedre? Plutselig for noen år siden så den samme adelen at den statlige entreprenøren faktisk tjente noen kroner, ja faktisk gjorde underentreprenørene også det. Dette måtte det gjøres noe med i en faderlig fart, fant de ut. Og da er det godt å sitte på makt til å handle raskt, det måtte kuttes i det utførende leddet, slik at adelen kunne fortsette å leke seg i sine flotte biler.

Med makten i hånden var det bare å sette ned prisene i kontraktene, slik at entreprenørene ikke selv kunne bestemme hva de skulle ha betalt for å gjøre veiene sikre. Her er kreativiteten stor. De fastsetter et prissystem som er bygget opp slik at entreprenørene kun kan beregne fortjeneste med en fastgodtgjørelse som skal dekke de faste kostnadene og kanskje gi en liten fortjeneste på 1-5 %. Alle andre priser settes så lavt at det er på grensen til tap å utføre trafikksikkerhetsfremmende tiltak på norske veier.

Vel å merke indeksregulerte de kontraktene, slik nesten alle kontrakter er, men dessverre fanger den indeksen de brukte bare opp ca. en tredel av den faktiske prisstigningen. Med kontrakter med opp i 8 års varighet, sikret SVV seg da at betalingen for å utføre viktige funksjonsoppgaver på vegnettet ikke skulle lønne seg.

For så å være på den sikre siden tar så den samme statlige adelen i bruk ett annet ess i kontrakten, nemlig sanksjonsmulighet mot entreprenøren for mangler. Størrelsen på disse sanksjonene er godt gjemt i kontraktene med underentreprenørene, og om de er gjemt med vitende vilje eller ikke, kan man jo spekulere i.

Det som i alle fall er sikkert er at på enkelte kontrakter virker det som at bruken av sanksjoner fremkaller den reneste multiorgasmen for enkelte statsansatte. Med kontrollører som har åpenbare motforestillinger mot hovedentreprenør og enkelte av underentreprenørene, kan jo bare folk tenke seg frem til hva som skjer.

Slik det er blitt nå brukes den statlige makten på en slik måte at arbeidsmiljøet til de som jobber med vinterdriften raseres. Flere og flere sier de ikke vil være med lenger. Er det andre arbeidstakere i Norge som opplever at de blir forfulgt av kontrollører som enda til står i vegkanten og fotograferer dem når de jobber, og så vet de at nå kommer det en straffereaksjon? Slike tilstander var det kanskje i Norge mellom 1940 og 1945 - og muligens finnes det i Nord-Korea nå i dag.

Skal virkelig Staten få holde på sånn mot en yrkesgruppe som har en svært viktig oppgave i samfunnet, eller er tiden inne for å gjøre opprør mot dette? Nå har samme stat rasert norsk transportnæring gjennom statlig eide transportselskaper som benytter samme modell som SVV, der resultatet er blitt at norske veier er oppfylt med utenlandske biler og sjåfører.

Slik SVV opererer nå i dag, vil de i løpet av relativt få år ha klart å rydde bort de norske brøytebilsjåførene også og fått utenlandske sjåfører inn her også. Da jeg begynte med vintervedlikehold, var det for at det var givende å jobbe med en så samfunnsviktig oppgave som sikkerhet for trafikantene, en oppgave som ga mye glede og trivsel i hverdagen. Det var et lagspill mellom SVV, hovedentreprenør og oss som små underentreprenører, der vi sammen hadde fokus på trygge gode veier. Dessverre har SVV distansert seg bort fra dette fokuset i dag. Nå opptrer de på en fiendtlig måte mot både hoved- og underentreprenører.

Etter å ha hatt mange lærerike år med vintervedlikehold, sammen med fantastisk dyktige ansatte valgte, jeg å begjære oppbud i mars, noe som faktisk ble en lettelse.

En slik ende burde være vond i utgangspunktet, men med et Statens vegvesen som driver ren forfølgelse av enkelte entreprenører som dessverre taler dem litt imot, var faktisk oppbudet en lettelse.

Nå er skuldrene senket og nakken krummet og jeg er klar for å ta opp kampen mot et system som har mistet sitt hovedmål, nemlig sikre og trygge veier med flertall av norske sjåfører på veien.

Roy Reinholdtsen