Walker Electric -årsmodell 1916 ble brukt som godsrute på en strekning på 60 kilometer - fra Lillehammer til nabokommunen Gausdal. Det var minst en ladestasjon på strekningen.
Walker Electric -årsmodell 1916 ble brukt som godsrute på en strekning på 60 kilometer - fra Lillehammer til nabokommunen Gausdal. Det var minst en ladestasjon på strekningen.

Gausdal Bilselskap leverte varer med el-lastebil i 1918

Elbiler er en veldig gammel teknologi som ble ofret på lønnsomhetens alter for mer enn 100 år siden.

Publisert

Alle transportetatene her i landet har som målsetting at vi innen 2050 skal være et lavutslipp-samfunn.

Statens vegvesen har startet forsøk med fossil- og utslippsfrie veianlegg, der man bruker utslippsfire anleggsmaskiner. Vegvesenet er også med i arbeidet med å utvikle og implementere et regelverk som begrenser utslipp av eksos fra veitransporten.

Elbilen er ingen ny oppfinnelse

En gang mellom 1832 og 1839 skal skotten Robert Anderson ha oppfunnet verdens første elektrisk drevne bil – en ombygget hestevogn med ikke-oppladbare blybatterier.

Allerede på 1860-tallet klarte man å lade batterier, noe som gjorde at en kunne videreutvikle elbilen som konsept og som mulig erstatning for hestetransport. Det var også den gang flere argumenter for at elbilen var å foretrekke fremfor kjøretøy som benyttet annet drivstoff.

  • Elbilene var utslippsfrie, og de lagde heller ikke særlig mye støy.
  • I motsetning til flere dampdrevne kjøretøy måtte ikke elbilene varmes opp i lang tid før bruk.
  • Elbilene hadde heller ikke noe farlig drivstoff på tanken, var enklere å kjøre og raskere.
  • I 1899 var det første gang en bil oppnådde en hastighet på over 100 kilometer i timen, dette var en elbil.

Gausdal Bilselskap

Et lokalt eksempel fra Lillehammer-traktene: Midt under første verdenskrig (1914-1918) bestilte det lille fremadstormende transportselskapet Gausdal Bilselskap (GB) en el-lastebil fra USA.

På grunn av krigen ble leveransen først effektuert i 1918. El-lastebilen, en Walker Electric -årsmodell 1916 ble brukt som godsrute på en strekning på 60 kilometer - fra Lillehammer til nabokommunen Gausdal. Det var minst en ladestasjon på strekningen.

Ekte hestekrefter måtte overta

I en lokalhistorisk bok står det at sjåføren på el-lastebilen ikke sjelden måtte rekvirere drahjelp for den siste kilometeren av ruta. Vanligvis med ekte hestekrefter - i rolig tempo dro hesten «Brumo’ Rauen» lastebil og last frem til den lokale godssentralen.

Lastebilbatteriene ble ladet over natta. Godsruta gikk neste dag med returlast til Lillehammer. Det er vel å anta at sjåførene på denne ruta pådro seg rekkeviddeangst de lux. Elbilen kunne ikke konkurrere med biler med fossilt drivstoff. Prosjektet ble ansett som en fiasko og bilen ble returnert til importøren etter noen mislykkede forsøk på salg i 1919.

T-Forden kunne vært elektrisk

Med Henry Fords samlebåndsproduksjon av suksessmodellen T-Ford forsvant antagelig el-bil-optimismen allerede på prøvestadiet.

«Hei, Henry Ford hva har du gjort?» Bytta til deg eksos mot hestelort», sang Øystein Sunde for noen tiår siden. Et dypdykk i bilhistorien viser at Henry Ford først startet med produksjon av el-biler. Faktisk ville han helst fortsatt med det, men tunge investorer fra oljebransjen i USA presset på for at Ford og andre bilprodusenter skulle produsere biler med forbrenningsmotorer.

Ford fortsatte å lage noen el-biler, men uten salgssuksess. Henry Fords kone Clara Jane Ford (1866 -1950), derimot-nektet plent å kjøre med noe annet enn el-bil. Hun hadde ikke sans for eksos, bensinlukt og støy.

Pengene styrte

T-Ford og andre bilmerker og biltyper med forbrenningsmotor var billigere å masseprodusere enn el-bilene. Elbilene klarte ikke å følge med verken i priskonkurransen eller på rekkevidde. Ladetiden for batteriene var lang, de var dyre å produsere og elbilene oppnådde ikke en rekkevidde på mer enn 40 kilometer.

Selv om levetiden ble forlenget og vekten redusert, ble aldri batteriene til elbilene gode nok for bruk i konkurranse med forbrenningsmotorene. Dermed gikk utvikling av elbilen mer eller mindre inn i en bortimot 100 år lang Tornerosesøvn.

Elbilen på banen igjen

På 1970-tallet ble man mer bevisste på miljøproblemene som blant annet privatbilismen og økt varetransport skapte. Nærmere tusenårsskiftet kom miljøet enda høyere på agendaen hos forskere, miljøaktivister og politikerne.

Utfordringene med elbilene var de samme som 100 år tidligere. Rekkevidden var ikke god nok, det var tungvint å lade og dyrt å kjøpe. For å stimulere teknologiutviklingen vedtok en rekke land gunstige ordninger og skattelettelser for utvikling, investering og bruk av elbiler.

Bilprodusentene begynte nå å dra nytte av utviklingen av Litiumbatterier. Den teknologiske utviklingen på batterifronten resulterte i økt rekkevidde. Etter hvert ble det også flere og bedre muligheter for å lade batteriene på ladestasjoner etter hovedveiene.

Kombinasjonen større volum, lavere enhetskostnader og myndighetenes økonomiske stimuleringstiltak, førte til at salget av elbiler for alvor begynte å skyte fart omtrent ti år etter tusenårsskiftet, og har fortsatt med rekordvekst her i landet.

I 2020 var 54 prosent av alle førstegangsregistrerte personbiler elektrisk drevet.