Fra 2020 kommer vi til å miste mange oppgaver knyttet til fylkesveier i dette landet, om vi legger gjeldende stortingsvedtak til grunn. Eierne, fylkeskommunene, skal selv ta hånd om disse. Det vil i praksis bety at vi får ti nye veiforvaltere, for disse kommer i tillegg til en slags fornyet utgave av Statens vegvesen og det forholdsvis nyetablerte selskapet «Nye veier».
Jeg har i det siste stilt meg selv noen spørsmål rundt de nye konstellasjonene. For eksempel om dette kan bli forvirrende for brukerne av veinettet, hvordan samhandlingen mellom aktørene blir, og hva som skjer når man splitter opp fagmiljøer i så mange enheter.
Risiko skaper fremdrift
Nye reformer bærer alltid med seg en form for risiko. Derfor er utredninger og konsekvensanalyser en forutsetning når man setter i verk store og viktige strukturendringer i samfunnet.
De vil gi oss svaret på en del, men de blir aldri en fasit. Den kommer først i ettertid. Slik er det, og denne type risikoer må vi leve med. Men det trenger på ingen måte å være usunt. For risiko betyr også at det blir tenkt nytt, og ofte skaper det en ny dynamikk, nye muligheter og smartere løsninger.
Det er dette vi må fokusere på nå, når vedtak er gjort og ting er bestemt. Dersom man stritter i mot forandringene som er i vente, vil det gå ut over den tiden vi har til å forberede og bygge en ny robust organisasjon. Det er ingen tjent med. Jeg er sikker på at Statens vegvesen tar dette ansvaret på alvor, og blir man enda mer fremtidsrettet og profesjonell aktør fra 2020.
Det vi uansett skal ta på alvor, og som ikke bare blir Statens vegvesens ansvar alene i fremtiden, er hvordan det nye fellesskapet sammen klarer å skape en sømløs og god forvaltning av veinettet. Visst skal det være konkurranse, det vil drive oss på en sunn og god måte, men vi må passe oss for at det ikke blir et norgesmesterskap i vei, der det kun handler om å være bedre enn konkurrenten. Enten det er Nye veier eller fylkeskommunene.
Om ikke lenge blir vi altså tolv veiaktører, og vi vil samtidig ha gående seks OPS-kontrakter. Selv om det kommer mange nye kokker til, må målet være at brukerne ikke tenker på det i det hele tatt. Vi og de må være ett på mange måter. Dersom privatpersoner, transportnæringen og andre brukere opplever en aktørjungel som de går seg vill i, ja da står både tillit og omdømme på spill. For oss alle. Derfor stiller jeg meg noen spørsmål rundt dette om dagen. Spørsmål jeg tror tvinger seg frem, før eller senere. Så vi kan like godt begynne å tenke på hvordan vi skal samle skiltene, slik at de peker i samme retning. En retning som er til det beste for samfunnet.
Litt som Ingebrigtsen-brødrene
Heldigvis tar vi med oss gode erfaringer fra tiden vi har hatt sammen med fylkeskommunene. Gjennom «sams vegadministrasjon» har vi tiår etter tiår jobbet tett, og lært hverandre å kjenne. Vi har hatt felles mål, vi har skapt arenaer for samarbeid og samhandling og vi har på mange måter fremstått som samlet.
Jeg tror ikke at slike spor blir visket vekk med en ny reform, jeg tror kanskje det vil gjøre oss enda mer bevisste på verdien av å finne gode løsninger, og gjerne felles løsninger der vi ser det er lurt.
Fremover må vi derfor ha et enda sterkere fokus på å integrere Nye veier, og de andre aktørene, inn i et formålstjenelig samvirke. Slik kan vi sikre at alle har det klart for seg hva som er vårt samfunnsoppdrag.
Både hver for oss, men også sammen. Da kan vi bli litt som Ingebrigtsen-brødrene, der vi får gode sparringspartnere og konkurranse i hverdagen. Vi kan med andre ord bli en liten samferdselsfamilie med felles overordnede mål, og som evner å glede seg når også andre har suksess.
Får vi til dette, at vi og de, på sett og vis blir litt «oss», da lover det godt for norsk vei- og trafikksikkerhetsarbeid i fremtiden.
Kommentaren (kronikken) ble publisert først på Vegvesen.no.
Helge Eidsnes
Regionvegsjef i Statens vegvesen, Region vest
