Svein fikk 20 kilo stein i hodet

I november, på Fjellsprengningskonferansen i Oslo, ble tunnelarbeideren Svein Bernt Skarsbø hedret med tildelingen av «gullfeiselen» etter et langt liv i yrket. Tidligere i høst og mens Skarsbø fortsatt var i jobb, skrev Fri Fagbevegelse et portrettintervju med Skarsbø. Anlegg&Transport trykker dette i sin helhet her:

Hardt liv

I april neste år ville det blitt 48 år som tunnelarbeider. Anleggsslusken skulle gjerne runda 50 år på jobb for Veidekke. Med den nye gigantiske boremaskinen borer han 5,70 meter dype hull i fjellet. De fylles med sprengstoff, så skyter de ned steinmassene. De rykker fem meter innover for hver salve.

– Men det er vel nok nå. Jeg må jo gå av når jeg fyller 70. Det har vært et hardt liv, men jeg har valgt det sjøl, og jeg har trivdes.

Han begynte med å kjøre sprengmasse ut av fjellet med lastebil, tidlig i 20-åra. Svein Bernt Skarsbø vokste opp et steinkast fra der Gudvangatunnelen ligger i dag. På den tida var det Stalheimkleiva som var hovedvei. En av Nord-Europas bratteste veistrekninger. Men den tunnelen har han ikke vært med å sprenge ut. Men rundt 25 andre har det minst blitt. Til og med kraftutbyggingen i Alta var han med på.

– Det tok så lang tid at det var nett før jeg begynte å joike, skratter han godt, som selv har gjort nordlending av seg.

Spettrensk av fjell

Unge Skarsbø ble ansatt hos tunnelfirmaet Astrup & Aubert 22. april i 1974 – 23 år gammel. Arbeidet var tyngre den gangen. Når salvene ble skutt var noen av steinene for store til å gå rett i knuseren, så de måtte deles opp. Skarsbøs jobb var å bore hull i steinen med håndmaskin – å sprette steinen – hullene lades og steinen sprenges.

Etter sprenging må fjellet sjekkes og løse steiner fjernes. De brukte en bil med heis og korg hvor Skarsbø sto og sjekket fjellet for løse steiner i tunneltak og vegger.

– Du må høre på lyden. Når du slår i fjellet og lyden er klink, er det fast fjell. Hvis lyden er bom (hul) er det luft mellom, da er det løst fjell. Da fjerna vi de løse steinene med spett.

Det falt en stein

Utbyggingen av Skullerud vannverk startet i 1990. Svein Bernt Skarsbø satt i maskinen og boret som vanlig sprenghull i tunneltaket. Borkronen måtte skiftes, og han må stoppe og gå ut for å gjøre den operasjonen. Han bøyer seg ned, rett under hullet han akkurat hadde lagd. I det han reiser seg igjen kommer steinen deisende. Den treffer så vidt hodet, sneier nakken og ryggen. Han stuper i bakken og blir liggende – en stund. Han klarer å reise seg opp igjen og får hjelp til å komme seg ut. Steinen var på 20–30 kilo.

– Hadde den truffet mens jeg sto helt bøyd, hadde jeg knekt nakken. Jeg skjønte noe var galt, for det knirket når jeg rynket øyenbrynene. På Rikshospitalet slo de fast brist i hodeskallen og en nakkevirvel. Den 12. ryggvirvelen var trykt inn. Det gjorde jævlig vondt.

Fra Riksen bar det over til Haukeland sykehus, siden han var bosatt i Bergen da. Men etter seks-sju uker var Skarsbø lei. Han dro tilbake på jobb.

– Det var min feil. Jeg skulle flyttet borearmen på maskinen bort fra hullet når jeg skiftet borekrone. Men du lærer av dine feil. Jeg er jævla streng på sikkerheten, jeg må passe på guttene mine, sier Skarsbø, som avsluttet arbeidslivet som både tunnelbas, skytebas og bergsprengerleder i dag. Selv kjenner han ikke noe til den ryggvirvelen lenger. Men han går til fysioterapi hver tredje uke når han har fri, for å myke opp muskulaturen rundt nakken.

Skiftarbeid og brakkeliv

– Nå har vi det fint – 12 dager på og 9 dager fri. 10 timers skift. Fram til 1983 var det nesten bare brakkeliv, da fikk vi ny skiftordning. Vi var hjemme til jul, påske og sommer. Hvis du bodde langt borte fra anlegget rakk du ikke hjem i helga. Skiftet gikk fra kl. 06 til 14, og fra 14.00 til 22. Det sier seg sjøl at det var mer liv på brakka i den tida. Langfri fra fredag kl. 14 til mandag kl. 14. Det er godt vekkerklokka ikke kan snakke, flirer han.

Men det ble ikke noe familieliv av en slik turnus. Svein Bernt Skarsbø forteller at det gikk skeis. Ikke noe å snakke om. Han prøvde et års tid.

– Går ikke det, vet du, når en aldri er hjemme.

Selv har han seks søsken, ei av dem er jente. De vokste opp i fattige kår, ikke langt fra kaia i Gudvangen. Som guttunge var han med fiskerne og plukka fiskeredskap som satt fast i elva. Sluker kunne selges.

– Jeg husker at jeg spurte mor mi; «Har vi nok til brød nå?» Det var trange kår den gangen.

Fins ikke hans like

Like utenfor Drammen kjører Skarsbø en 3-boms tunnelrigg på 50 tonn innover i fjellet. Vi befinner oss et sted mellom Drammen og Kobbervikdalen, på det som skal bli den nye Vestfoldbanen med dobbeltspor for jernbanen. I 2024 skal banen åpnes.

Men Skarsbø bor ikke på lenger på Vestlandet. Etter å ha vært med på å sprenge ut et vannbasseng i Harstad, ble han værende. Den 70 år gamle tunnelarbeideren ser ikke ut til å ha tatt alderen på alvor. Verken stein i hodet eller sprengskift på 12 timer, med påfølgende arbeidsstart kl. 06.00, slik de har første helg etter fri, ser ut til å merkes. En sykdomsperiode satte stopper for toppturer og turmarsjer. Han liker ikke at han må sette seg ned å hvile etter snart ei mil. Svein Bernt Skarsbø begynner å innstille seg på at brakkelivet snart er over.

– Det er vel nok no. 10. desember – da går eg heim på fri.