Som alle andre

Vi skal ikke så mange år tilbake før bransjen var litt annerledes enn nå. Det florerte av kreativitet og egne løsninger. Oppmuntres bransjen til dette i dag? Vi mener nei.

Redaktør Klaus Eriksen

Klaus Eriksen er journalist og redaktør. Siden 2009 har han jobbet i Anlegg&Transport og AT.no.

Eriksen følger anleggsbransjen tett, og han skriver om alt fra nye maskiner og prosjekter, til økonomi og politikk.

Den norske anleggsarbeideren ble omtalt som en ansatt med stor frihet, der det å tenke selv og ta avgjørelser på stedet ble sett på som en styrke for bedriften. Den utenlandske anleggsarbeideren på norske prosjekter, ble sett på som en som adlød ordre og ventet på at «supervisor» skulle komme når avgjørelser skulle tas.

Vi bladfyker i A&T som mange kaller (kalte) oss, har fulgt utviklingen i anleggsbransjen i noen tiår. Den har forandret seg. Kanskje ikke ekstremt og definitivt ikke alle steder, for vi treffer ukentlig fantastiske og kreative mennesker i bransjen. De har pågangsmot tross at markedet butter, spennende ideer, fortsatt med et snev av kontrollert galskap innimellom. Men det er sjeldnere.

Oftere er vi vitne til at et intervjuobjekt ikke vil ha på trykk hvor de har utført arbeid, hvor merkelig det kan fremstå ettersom de kun utfører sin jobb. De er redd for reaksjonen fra oppdragsgiveren. Mange ganger har vi ringt et sted, og de sier det bare er å komme. Nå får vi til svar at de er med på reportasje og at vi er velkommen, men det må gå gjennom kommunikasjonsavdelingen og det kan ta noen dager. For å snakke om et prosjekt der et visst antall kubikk skal flyttes og de og de maskinene er i drift? Eller hva med dette svaret: Uaktuelt! Oppdragsgiver vil ikke ha omtale. Eksempelet er hentet fra noen som vil bygge datasenter i Norge, der de får billig tomt, kraft og kjølig klima.

Dette er ikke ment som klaging fra oss i pressen. Vi har ikke noe å klage på, og oftest mottas vi med åpne armer fremdeles, for å snakke med entreprenører om anleggsprosjekter. Men i det store bildet skjer det noe.

Budskapet er at vi går gradvis bort fra våre tradisjoner, og litt i retning de andre. Med de andre så er det flere. Store internasjonale konsern som presser sine ansatte og innskrenker friheten. Store riksentreprenører som er harde mot sine underentreprenører og holder igjen oppgjør på grunn av bagateller. Dette igjen er drevet av byggherrer som i hvert fall ikke skal bære risikoen. I stedet pålegges bransjen et dokumentasjonshelvete slik at byggherre går fri, mens det er mer enn nok av regler og forskrifter å ta entreprenøren på. Dersom det skulle trengs. Siden koronaen brøt ut i 2020 har antall regler og krav økt fra 800 til over 17.000.

Det er slik vi blir litt likere de andre. Uten at bransjen blir bedre av den grunn.