FAMILIEBEDRIFT: Truls (til venstre) og Gaute Markussen styrer i dag den 100 år gamle butikken. Begge gutta er vokst opp i bruddet og gruva i Sandvika.
FAMILIEBEDRIFT: Truls (til venstre) og Gaute Markussen styrer i dag den 100 år gamle butikken. Begge gutta er vokst opp i bruddet og gruva i Sandvika. (Foto: Thomas N. Wirsø-Bjølmer)

Med pukk i blodet

JUBILEUM: I 100 år har Franzefoss jobbet etter visjonen om å være samfunnets beste valg. – Slik skal det fortsette, lover Truls og Gaute Markussen, 4. generasjon i familiebedriften. De to er oppvokst i bruddet og gruva ved Franzefossen, men det var egentlig ikke meningen at brødrene skulle lede selskapet inn i sitt andre hundreår.

DEN GANG DA: Dette bildet er tatt i Bærum i 1961 og viser et knippe Euclid-dumpere. Foto: Oslo Museum
I PRESSEN: Anlegg&Transport har gjennom årene skrevet flere artikler om og fra Franzefoss. Her fra august 1991. Faksimile: Anlegg&Transport
LAGER: Gruva i Sandvika er fortsatt i bruk, men uttaket er stanset. Nå er det lager.
ARBEIDSKARER: Den gamle kalkmølla ved Franzefossen sto ferdig i 1919. Det var da anlagt dam, turbinrenne med turbin og generator for kraftforsyning.

I 1916 kjøpte skipsreder Wilhelm Bernhard Markussen Hamang Gård i Bærum og i 1919 begynte han å utnytte kalkforekomsten på eiendommen. Kraft fikk virksomheten fra Franzefossen i Sandvikselven. Anlegget produserte kalksteinsmel som gjødsel til landbruket og knust stein til bygg og anlegg.

Etter å ha drevet kalkmølla som personlig firma, ble Wilhelm avlastet av sønnen Sverre som etablerte aksjeselskapet Franzefoss Bruk i 1936. Betydelige utbygginger i knuseverk, mølleri og betongfabrikk ble gjennomført i 1950-årene for å dekke den voldsomme etterspørselen etter krigen. Pukkverkene på Steinskogen i Bærum (1960) og Bondkall i Oslo (1966) ble etablert. Verkene leverte blant annet betong til utbyggingen av T-
banene øst i Oslo på 1960-tallet.

I perioden mellom 1980 og 1995 var det stor aktivitet i Franzefoss. Oppkjøp og salg av anlegg og bedrifter skjedde både innenfor pukk, betong, asfalt, kalk og mineraler flere steder i landet, og dannet mye av grunnlaget for de 35 anleggene Franzefoss har i dag.

Tidlig på 1990-tallet begynte Franzefoss å se på etterbruk av pukkverk og om kompetansen fra pukk- og mineralvirksomheten kunne utnyttes i andre bransjer. Etter å ha hentet ut stein i pukkverkene egnet de udrevne dagbruddene seg til å drive med annen industrivirksomhet – godt avskjermet fra naboer med hensyn til støv og støy. Dessuten var Franzefoss gode på å håndtere store volum og drive aktivitet ingen ønsket, og de hadde gode kvalitetssikringssystemer. Det gjorde at Franzefoss Gjenvinning ble etablert i 1995.

«Stikke hodet i en knuser»

Det ovenstående fremgår av Franzefoss egen historieskriving, på selskapets blogg. Anlegg&Transport har truffet 4. generasjon Markussen, konsernsjef Truls (42) og plan- og eiendomssjef Gaute (48). Brødrene driver i dag et familieselskap som omsetter for 1,6 milliarder kroner og har 480 ansatte.

De to er av åpenbare årsaker mer på kontoret på Rud i Bærum enn ute i selskapets brudd, men de liker seg best på sistnevnte arbeidsplass. Som de sier:
– Det er deilig å stikke hodet i en knuser, iblant!

Det er selvfølgelig ikke bokstavelig, men brødrene liker å være ute på anleggene og inspisere et knuseverk, snakke med de ansatte og kanskje kjøre en maskin
eller to.

– Vi skal være aktive i selskapet, ikke bare eiere. Vi kjenner både de ansette og anleggene våre godt, og sånn må det være, sier Truls.

Aller best kjenner de to det opprinnelige bruddet ved Franzefossen ved Sandvika. Her trådte de sine barnesko blant gruvefolk, maskinførere og lastebilsjåfører. Etter hvert ble det også strøjobber, sommerjobb og arbeidsuke i bruddet og gruva.

– Jeg tror vi kjenner hver eneste krik og krok der nede, sier Gaute.

Selv med «pukk i blodet» var det egentlig ikke Franzefoss som skulle bli arbeidsplassen til brødrene Markussen. I selskapets aksjonæravtale var det skrevet inn at fra og med 4. generasjon skulle selskapet drives av andre enn familien.

– Når du kommer så langt, begynner det å bli mange arvinger, så aksjonæravtalen var fornuftig. Men i 2005 ble selskapet delt i to, og da endret det seg, forteller Truls.

På det tidspunktet var han vindusprodusent i Otta, mens broren drev en tømrerbedrift. Noen år senere var familien samlet rundt sitt eget DNA, Franzefoss.

Siden har det gått slag i slag, og i 2011 rundet selskapet milliarden.

Opptur i gjenvinning

Franzefoss AS er i dag grovt sett gjenvinning, pukk og eiendom. Førstnevnte virksomhet står for 1,1 av de 1,6 milliarder kronene bedriften omsetter.

I årene 2008-2014 hadde selskapet enorm vekst innen området, og Franzefoss Gjenvinning gikk fra 425 mill. til 950 mill. i omsetning. I dag er konkurransen mye større og marginene mindre. Men avfallsmengden vokser jevnt og trutt med BNP og det er ikke noen fare med markedet.

– Hver nordmann produserer i gjennomsnitt to tonn avfall hvert år. Det må håndteres som en ressurs og gjenvinnes. I dette markedet er vi en betydelig aktør, sier Truls og fortsetter:

– I tillegg til å gjenvinne produkter, stoffer og materialer tar vi også vare på miljøet rundt oss ved å sikre farlig avfall som for eksempel olje og kjemikalier.

Franzefoss er Norges største innen håndtering av boreavfall fra Nordsjøen. Ved strategisk plasserte anlegg på Sotra og Husøya behandler selskapet forurenset vann, slop, mud og kaks fra oljeselskaper og rederier.

– Vi benytter oss av termiske, biologiske og kjemiske renseprosesser til å gjenvinne avfallet tilbake til vann og olje. Vannet slippes ut i sjøen igjen, oljen er godkjent som energibærer og gjenværende tørrstoff går til deponi, forklarer Truls.

12 tonn pr. pers.

Hver nordmann bruker i gjennomsnitt nærmere tolv tonn pukk og grus hvert år. Ikke bare rundt garasjen, naturligvis, men som en del av et samfunn hvor det bygges vei, reises bygg og anlegges idrettsbaner og parker.

Likevel tar Franzefoss «bare» ut 4,5 millioner tonn pr. år.

– Innenfor pukk øker graden av gjenbruk og ombruk. Vi har jobbet lenge med sirkulær økonomi, og forsøker hele tiden å tenke nye løsninger for å drøye forekomstene lengst mulig, sier Gaute.

Behovet for byggeråstoffer er så stort at det må utvinnes i nærheten av der det skal brukes. Å frakte store mengder masser over store avstander er svært kostbart og lite miljøvennlig.

– I hundre år har strategien vært å være til stede i store befolkningssentra, i nærheten av brukerne, sier Gaute.

Spesielt på Østlandet og rundt Trondheim ligger Franzefoss’ anlegg som «perler på en snor» - i akkurat passe avstand fra hverandre.

– Så lenge det er mindre enn 15 kilometer fra stedet der stein tas ut i et prosjekt og til et Franzefoss-anlegg, lønner det seg å kjøre råstoffet til oss for knusing – både av hensyn til miljø og lommebok, påpeker Gaute.

Alternativet er som kjent mobilknuser som går på diesel. Franzefoss’ knusere går på strøm.

– Masseuttak på prosjekter som Ringeriksbanen, E16 og fra nye vanntunneler i Oslo og Bærum bør i stor grad gå via Franzefoss’ pukkverk før ombruk, sier Gaute.

Begrenset ressurs

– Vi tar også imot asfalt og betong som kan knuses og brukes om igjen. I dag kan entreprenører levere overskuddsstein og masse fra for eksempel boligprosjekter, og kjøre ut ferdig vare med samme bil. Samlokalisering av betong- og asfaltprodusenter i pukkverket bidrar til kortreiste produkter, supplerer Truls.

Markussen-brødrene er i det hele tatt – i god tradisjon – opptatt av at stein er en begrenset ressurs som
må forvaltes på best
mulig måte både for samfunnet og miljøet.

– Vi prøver å tenke gjenbruk og ombruk i alt vi gjør, om det er stein, avfall eller andre områder. Tankegangen vår har gitt oss muligheten til å være en del av norsk næringsliv i 100 år. Nå skal den samme tankegangen drive oss videre i 100 år til, avslutter Truls Markussen.

Forsiden nå