KULLEVENTYR I KNESTÅENDE: Gruvearbeiderne i Gruve 7, Norges siste og eneste kullgruve, må stå på knærne på grunn av høyden. Enkelte «ståsoner» finnes, men det er ikke alltid rett ved deg.

Norges siste kullgruve?

SVALBARD (AT.no): Mens kullgruvene i Lunckefjell og Svea stenges og områdene ryddes, planlegges det for uttak av kull i nye 20 år i Gruve 7. Så kan det være slutt for kullhistorien i Norge.

Publisert

Denne artikkelen ble publisert for over 2 år siden.

Kulldriften har vært en bærebjelke for samfunnet på Svalbard, men for et par år siden ble det bestemt at de to store gruvene i Lunckefjell og Svea skal stenges og områdene settes tilbake til naturen. Oppryddingen i er allerede i gang.

Den eneste aktive kullgruven i Norge nå, er Gruve 7 som ligger innerst i Adventdalen litt innenfor Longyearbyen på Svalbard.

Vel, helt presist er ikke dette. I den russiske byen Barentsburg på Svalbard, er det også drift i kullgruva, men selv om dette er på norsk jord blir denne i alle tilfeller russisk.

DUKK: Sjåfør Svein Jonny Albrigtsen bikker tidvis over til venstre for å unngå taket når han kjører kilometervis innover i de lave gruvegangene.

Drift lengst

«BILEN»: Et nærbilde av gruvekjøretøyet som tar ­arbeiderne inn og ut av gruva. Her skal man ikke lide av klaustrofobi.

Gruve 7 er gruva med lengst kontinuerlig drift i kullhistorien til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS med 52 år på rappen. Det er blitt ganske mange gruver etter hvert. Gruve 1-2-3-4-5-6-7, samt de store i Svea-området som har fått desidert mest fokus de siste årene.

Det merkes for øvrig godt der vi sitter i spiserommet i Gruve 7, altså at Lunckefjell og Svea har vært «stjernene» på laget. Det sitter historie i alle veggene i Gruve 7, men lokalene er slitne.

OVERFØRER KULLET: Lasteren med kullet rygger til tran­sportbåndet noen titalls meter bak, og overfører kullet til dette.
BOLTING: Bolteriggen er lav, og arbeiderne må stå på knærne når de sikrer nye områder innover i gruva.

- Gruve 7 har vært besluttet nedlagt flere ganger de siste 15-20 årene, men det har ikke skjedd. Når det besluttes å legge ned en gruve, så skrus investeringene ned og vedlikeholdet settes på et minimum, sier gruvesjef Per Nilssen.

Tid for lunsj

Mens vi prater, kommer gutta inn for lunsj. Noen har matpakker, mens andre har suppe som de varmer i mikrobølgeovnen. En, to, tre, fire, fem, seks, syv arbeidere er ankommet, og bordet er fullt.

HENTER KULL: Dette er en transportmaskin som kjøres inn bak CM-maskinen og kullet overføres. Transporten får med ca. 6 tonn pr. tur.

Dette får oss til å tenke på kantinen i Svea da vi var der for noen år siden. Store, trivelige og lyse lokaler, massevis av bord og en hyggelig sofagruppe i enden med TV. En kokk ordnet flere varmretter, eller brødmat om man ønsket det. Det er egentlig ikke sammenlignbart.

Men gutta gliser og de ser virkelig ut til å kose seg. Litt senere på dagen, da vi fikk være med inn i gruva, traff vi på en gruvearbeider som sto på kne og lirket ut en snus. Det er jo ikke mulig å stå når høyden er 1,3 meter. Mannen var på slutten av skiftet sitt på 8,5 timer i 1,3 meters høyde (det er snitthøyden i Gruve 7), og sa at det var en fantastisk arbeidsplass. Litt lavt under taket, men fantastisk.

Ble værende

- Jeg stortrives også her, og dette er en fantastisk arbeidsplass. Arbeidsmiljøet er utrolig godt sier gruvesjef Nilssen.

De norske gruvene på Svalbard

Gruve 1: Omtalt som Amerikanergruva. Første gruva i Longyeardalen, åpnet i 1906 og stengt i 1958. En kullstøveksplosjon tok livet av 26 gruvearbeidere i 1920, og er den verste ulykken i norsk gruvehistorie på Svalbard.

Gruve 2: Også i Longyeardalen. Oppfaring startet i 1913, produksjonsstart i 1921. Gruven rammet av krig og brann, ble stengt i 1968.

Gruve 3: Like ved flyplassen. Kartlegging fra 1928, oppfaring fra 1969 og produksjonsstart i 1971. Stengt i 1996.

Gruve 4: Innerst i Longyeardalen. Oppfaring i 1954. Tok lang tid med oppstart, og lav produksjon. Stengt våren 1970 etter kun to års drift.

Gruve 5: Olav V’s gruve, den første utenfor Longyearbyen, i Endalen 10 km øst. Bygde vei først, deretter oppfaring og bygging av taubane, ferdig i 1958. Produksjon fra 1959 til 1972.

Gruve 6: I Adventdalen. Oppfaring startet i 1967 og produksjonen i 1969. Produksjonen innstilt i 1981.

Gruve 7: Innerst i Adventdalen, den eneste det er drift i fremdeles.

Kings Bay-gruvene: I Ny-Ålesund på Svalbard var det gruvedrift fra 1916 til 1929, i 1941, fra etter andre verdenskrig til 1953 og fra 1960 til 1963 (Kings Bay Kull Compani A/S). Gruvedriften i Ny-Ålesund har krevd mange liv i eksplosjonsulykker: 1929 (to omkomne), 1948 (15 omkomne), 1952 (ni omkomne), 1953 (19 omkomne) og 1963 (21 omkomne). Den siste førte til at Arbeiderparti-regjeringen, med statsminister Einar Gerhardsen i spissen, måtte gå av.

Svea: Svenskene kom i 1910 og startet produksjon i Svea i Sveadalen i 1917. SNSK kjøpte anleggene i 1934. Drift stoppet 1949-1970, samt en periode fra 1987.

Svea Nord: Den nye gruven i Svea, produksjonsstart i 2001, og desidert den største forekomsten. Årlig produksjon opp mot 4 mill. tonn på det beste. Stengt i 2016.

Lunckefjell: Like ved Svea, rolig produksjonsstart i 2012, økte mot 2014 og stengt i 2016.

Trønderen har 26 år bak seg på Svalbard, i tillegg til noen år «hjemme» på NTNU for å utdanne seg innen bergfag. Han har jobbet i Gruve 3 der man lå på jobb og krafset ut kullet. Avstanden mellom «gulv og tak» var nede i 55 cm, og Store Norske ansatte ti og ti da de trengte folk. Kun et par-tre ble igjen etter de første arbeidsdagene.

Nilssen har også vært i Svea-gruvene der kullaget var så høyt at strosseutstyret ikke fikk tatt ut hele laget, og dermed måtte la det stå igjen rundt halvannen meter. I Gruve 7 er det altså en mellomting med snitthøyde på 1,3 meter.

Plan for 20 år

Det legges en 20-årsplan for Gruve 7 som har 45 ansatte. De fem første årene planlegges meget detaljert, og de neste fem ganske detaljert. De siste ti frem til 2040, planlegges mindre detaljert. Det rekker å skje mye med både priser og bruk av kull de neste ti årene.

CM-MASKINEN: Continious Miner (CM) krafser kullet rett fra kilden. Dette er en relativt støyete og støvete prosess!

Kullet fra Gruve 7 benyttes i Energiverket i Longyearbyen. Dette har fått en estimert levetid frem til 2038, og diskusjonen går heftig om hva som blir fremtidens energibærer på Svalbard: Sol, batteri, vind, hydrogen, kraftkabel fra fastlandet, naturgass. Trolig en kombinasjon av disse. Kull er neppe fremtiden, og er dessuten politisk ukorrekt. Derfor er det mindre sannsynlig at det åpnes flere kullgruver på norsk jord, og at Gruve 7 dermed kan bli den siste norske kullgruven i historien.

LAV HØVEL: Alt som skal inn i Gruve 7 må vært lavbygget, som denne høvelen.
SKILTING: Viktig info må skiltes der inne i dypet.

Av uttaket på mellom 130.000 og 150.000 tonn i året fra Gruve 7, går mye også til eksport. Ikke til brenning for energi, men som ingrediens til produksjon av en masse som benyttes til støpeformer til produksjon av motorblokker, nav for vindmøller mm.

GRUVEFOLK: Sikkerhetsinspektør Svein Jonny Albrigtsen (t.v.) har vokst opp på Svalbard, mens gruvesjef Per Nilssen «bare» har 26 år bak seg i Svalbard-gruvene.

Mange oppgaver

Tilbake i matsalen i Gruve 7. En av de trivelige karene er sikkerhetsinspektør Svein Jonny Albrigtsen. Han kom til Svalbard som niåring i 1974, har bodd her siden og har hatt gruver som sin arbeidsplass.

Albrigtsen er også LO-leder på øya, og det er virkelig aktive dager nå. En naturlig følge av nedgangen i gruvedrift, er sterk økning i turisme. Dette har også medført en rekke nye etableringer innen næringen, men en stor svakhet på Svalbard er mangel på regulerte lønns- og arbeidsforhold. Et skikkelig tariff-system.

Noen selskaper ansetter eventyrlystne folk nærmest for kost og losji, noe som kaster om på hele selskapsstrukturen. De seriøse som tilbyr gode lønns- og ansettelsesbetingelser, sliter med å konkurrere.

Men nå skal ikke vi gå dypere i tariffordningene på Svalbard. Vi skal dypere inn i fjellet, og Albrigtsen skal ta oss med. Gruvegangene strekker seg nå rundt 14 km inn i fjellet, og snitthøyden er altså 1,3 meter. Tankene går litt, skal vi innrømme.

HMS: En klemt finger i april er merknaden på denne plakaten i verkstedet. HMS er fokus i Gruve 7.
PÅ GØLVET: Gruvemekaniker Trond Olsen er vokst opp på Svalbard og har jobbet i gruvene i 26 år. Her ute i verkstedet.

Hvor er setet?

GRUVE 7: Inngangen til verkstedet, og innenfor verkstedet igjen er inngangen til selve gruven. Og flere km lengre inn hentes kullet ut.

Første etappe går med pickup. Etter en god kjøretur, parkerer vi denne og hopper over i et åpent kjøretøy som ikke er særlig høyere enn en gokart. Det tok oss faktisk noen sekunder å forstå hvor setet på dette mannskapskjøretøyet var. Setet er som en solstol vi finner på stranda på Mallorca. Men dette er så langt unna Mallorca og blå himmel man kan komme.

Albrigtsen trykker på gassen og vi drar videre innover. Taket er tidvis så nært at han lener seg over til venstre, og kjører i en krokete stilling. Vi kommer på fra samtalen med gruvesjef Nilssen, at han snakket om at de ansatte får god oppfølging i henhold til ergonomi og hva som er riktige og gale bevegelser. Tilbake i liggestolen vår, lener vi oss tilbake så hjelmen stopper i toppen av stolen. Taket kjennes så nært at vi lurer på når hjelmbremmen skal ta tak, noe den heldigvis ikke gjorde.

Kalkstein fra Sibir

Denne liggestillingen ga oss for øvrig god utsikt til nettingen i hengen (taket) som holder kalkstein fra Sibir på plass. Denne konstruksjonen skal kollapse ved en eksplosjon slik at trykket bremses og stoppes. Kalksteinen fra Sibir benyttes også til å strø inne i gruva dersom konsentrasjonen av brennbart støv blir for høyt. 80% av støvet skal være ikke brennbart støv, og her spiller altså kalksteinen en viktig rolle.

Gruve 7 har dessverre vært åsted for to dødsfall. En ble truffet av en trommel, og en ble klemt i hjel oppunder taket. I 1988 var det også brann i Gruve 7, og det ble driftsstans i seks måneder.

Store Norske har strenge sikkerhetsrutiner, omfattende opplæring av nye, daglige møter mellom skiftene for å gå gjennom drift og potensielle hendelser. Brann, eksplosjon og ras er selvfølgelig store skrekkscenarioer. Metangass er det heldigvis lite av her, da denne har sivet ut av fjellet de siste millionene årene. Men kullstøv er det. I produksjonen virvles det opp mye kullstøv, og alle maskinene som er i nærheten av dette er elektriske. Noe går på kabel og noe på batteri.

- Elektriske motorer kan kapsles inn på en helt annen måte enn dieselmotorer, og alle maskinene er EX-sikret som betyr at dersom det oppstår en eksplosjon inne i motoren så blir dette inne i motoren.

Produksjonen

Produksjonen skjer ved at en Continious Miner (CM) er fremst i en rekke utstyr. CM-en krafser ut kullet foran seg og sender dette bakover på et kjettingbånd. Bakfra kommer det en Shuttle Car og kjører inn til CM-maskinen. Kullet overføres til Shuttle Car som får med seg ca. 6 tonn pr. tur. Deretter rygger denne bakover til transportbåndet, overfører kullet til dette og til slutt havner det ut i dagen.

Transportbåndet er hovedpulsåren i gruva. Stopper dette, kommer det ikke ut en kullbit. På hvert skift er det en ansatt som kun jobber med vedlikehold av transportbåndet. Man vil for all del ikke ha gnisninger i ett av de mange tusen lagrene med tanke på brann, og det må for all del ikke ryke.

Foruten det nevnte utstyret er det også lavbygde Atlas Copco «last og bær-maskiner» i drift, både på diesel og på batteri, samt lavbygde bolterigger fra amerikanske Fletcher.

Et skipshavari i 1862 markerer starten på kullutvinning på øygruppen vi i dag er kjent med under navnet Svalbard. Les mer om der her.

STILLING LEDIG:
Powered by Labrador CMS