Anne holder vinter-veien åpen
LÆRLING: Under en måned etter at hun fylte 18 var Anne Vinjerui bak rattet på lastebilen, en plass hvor hun trives godt.
Anne var aldri i tvil om hva hun skulle gjøre når «hun ble stor». I ung alder var hun titt og ofte med faren i lastebilhytta, og da valg av studieretning på videregående sto for døren var det ingen tvil.
Anne har gått 1. året på TIP i Dalen som er grunnlaget enten du ønsker å gå videre i sjåfør, eller mekanikeryrket. Deretter ble det transport og logistikk på Notodden før skolen ble avsluttet med yrkessjåfør og sjåførlærling. I sommer fyller Anne 20 år og skal ta fagbrev som sjåfør og kan med det avslutte læretiden.
Snaufjellet
Det er ikke en hvilken som helt plass Anne tilbringer lærlingetiden. På en av hovedveiene mellom øst- og vest sørger hun og kollegaene på Haukeli Brøytestasjon for å holde E134 over Haukeli oppe. Det er et værhardt område hvor det i perioder kan falle svært mye snø på kort tid. Dagen etter at vi besøkte brøytestasjonen var det meldt store nedbørsmengder og kolonnekjøring, og det er da Anne trives best oppe på fjellet.
Det var Annes far, som jobber i en annen Mesta-avdeling, som satte henne på ideen å spørre om lærlingeplass på Haukeli. Hun hadde vært utplassert på brøytestasjonen under skolegangen og trivdes godt der oppe. Som sagt så gjort, og for halvannet år siden «flyttet» Anne inn på Haukelifjell Brøytestasjon. I vintermånedene går de skift, med en uke på og en uke av med 12/12 skift på fjellet. Om sommeren er hun stasjonert på Åmot og har andre oppgaver.
Anne trives med denne turnusen, men det er best når det er «mye vær», for det å sitte å vente på at noe skjer passer nemlig ikke ungjenta. Ettersom de er to stykker på vakt til enhver tid så byttes det på å kjøre ut for å holde veiene rene, selv om det ikke snør så føyker det mye over vidda.
Varierte dager
Det er også andre oppgaver enn brøyting oppe på fjellet, når det er rolige dager så hentes det sand og salt, for når det blir mildvær og det fryser på blir det glatt og veiene over fjellet må strøs og saltes, selv om det er veier som egentlig er definert som saltfrie.
Det er også forflytninger av utstyr, noe Anne også trives med. Da må maskintralla kobles på og Anne melder seg gjerne frivillig for å ta en utflukt med denne også.
Når det er stille så må utstyret vedlikeholdes, det må byttes slitestål, og koblinger må sjekkes.
- Det er utrolig hvor mye påkjenning det er på utstyret her oppe, forteller Anne.
De har tre Volvo FH 540 til rådighet på hver av de to brøytestasjonene. Når det kjøres kolonne er det gjerne en bil i hver ende av kolonnen som går fra før Vågslitunellen og over til Haukelitunellen. Der tar vaktlaget på andre siden av fjellet over og sørger for at trafikken kommer trygt ned til Røldal.
Miljø
Vi spør Anne om hvordan det er å jobbe som ung jente i et mannsdominert miljø opp på fjellet. Det forteller hun at går veldig bra. Karene er flinke til å lære bort tips og triks, og i retur så er det en og annen app på telefonen som Anne hjelper kollegene med, forteller hun med et smil.
Helt alene som jente oppe på brøytestasjonen er hun ikke. En av styringsvaktene er også en kvinne, og på stasjonen «nedenfor» er det også noen jenter, en vegmesterlærling og en som nettopp har tatt fagbrev som vegmester. Det er også en annen jente som brøyter litt lenger ned i dalen på Haukeli, så det er et «jente»-miljø i Mesta, smiler hun.
Bedre veier og utstyr
Det er ikke bare brøyting de assisterer folk med oppe på fjellet. Spesielt personbiler setter seg fast i snøfokkene og trenger hjelp med å komme løs igjen. Brøytesjåfør og kollega Bjørn Killingtveit forteller at veiene er blitt bedre de siste årene. Det virker som om utstyret til de som kjører over fjellet også er blitt bedre slik at det ikke er så mange lastebiler som får stopp som tidligere.
- For lastebilene er det viktig å huske å legge på kjettingene dersom man er i tvil om føret. Det gjelder også oss som kjører brøytebil, men vi har piggdekk så det skal litt til før vi setter oss fast, avslutter Anne.
