Økonomimodellen
fra Renault på prøve
TEST: På årets siste høstdag satte vi en Renault T med en 480 hk 13-liters motor på prøve fra Oslo via Gjøvik og tilbake.
Vi kjørte Renault T 480 TC (Turbo Compound-motor) på en runde hvor vi fulgte E6 nordover fra Furuseth i Oslo over Mjøsbrua og riksvei 4 nedover før vi kjørte ned til E6 igjen fra Gjelleråsen og tilbake til Furuseth.
Renault T-serie
Som kjent deler Renault og Volvo mange av komponentene, spesielt når det kommer til drivlinjen. Likefult har Renault absolutt klart å gi bilen et eget særpreg uten at den minner om en Volvo når den kjøres.
Renault T-serien leveres med flere motoralternativ, både som 11-liter og 13-liter, sistnevnte med og uten Turbo Compound. Ifølge Commercial Director i Renault Trucks Norge, Viggo Noreng er bilen vi nå kjører den kombinasjonen som skal være mest drivstofføkonomisk. Den har sperre på 85 km/t og en begrensning i akselerasjon for å redusere forbruket, likefult oppfattet ikke vi bilen som en sinke i trafikken.
Nytt interiør
Renault T-serien er nylig oppgradert med nytt interiør og en rekke nye funksjoner, blant annet kan føreren nå justere rattet i «alle» posisjoner, ja om man ikke finner en rattposisjon som man ikke liker i denne så tør vi nesten påstå at da er den umulig å finne.
Hytta er romslig og har godt med oppbevaringsplasser selv om det er en versjon med to køyer, blant annet i skaprekken over frontruten. Under sengen finner vi et ganske romslig kjøleskap. Passasjersetet kan svinges og et bord kan felles ut for å innta et måltid, eller benyttes som arbeidsbord. Kombinert med en stor flate i dashbordet blir det til sammen et stort flatt område som kan benyttes.
Et punkt Renault lett kunne blitt bedre på er koppholdere som er helt fraværende for passasjeren, mens sjåføren må ta til takke med en utskyvbar koppholder.
Instrumentclusteret er digitalt med muligheter for ulike visninger etter eget ønske.
Den touchbaserte infotainment skjermen som sitter i midtseksjonen er vendt mot føreren og er enkel å benytte. Her får vi god oversikt enten det er telefon, musikk eller opplysninger om kjøretøyet som skal benyttes. Det er faste hurtigtaster på den ene siden slik at man ikke trenger å lete veldig lenge for å finne de ulike funksjonene.
God å kjøre
Etter å ha funnet oss vel til rette bak rattet og lagt ut på landeveien tar det ikke mange minuttene før vi legger merke til at bilen er svært retningsstabil og lettkjørt. Selv om bilen har tradisjonelle speil har vi ganske god sikt og føler ikke at speilene gir alt for mye blindsoner.
Bilens innebygde vekt viste at kombinasjonen skulle veie 39,2 tonn, men vekten på Minnesund viste 37,8-tonn. Bilen går godt i bakken, men er ikke den som klatrer raskest opp mot Skedsmokorset, Rudshøgda og over Lygna. På toppen av Rudshøgda var vi nede i 56 km/t.
Bilens assistansesystemer fungerte svært godt og var enkle å benytte, selv om det kan bli litt mye piping innimellom med alle de nye GSR-reglene til EU med varsling for det meste. Spesielt irriterende er varslingen om du er et par km over fartsgrensen i henhold til speedometeret.
Forbruk
Vi kjører bilen uten cruisekontroll de første fem milene for å kjenne på bilen og responsen. Når vi nullstiller drivstoffmåleren så starter den med et skyhøyt forbruk, for å raskt droppe nedover.
Etter å ha kjørt fem mil uten cruisecontrol så hadde vi et snittforbruk på 3,36 l./mil, vi la merke til at den startet med et «maks»-forbruk etter at vi nullet tripptelleren, for deretter å jobbe seg nedover etter hvert som vi kjørte. Deretter lot vi bilen overta kontrollen på gasspedalen de neste fem milene. Nå er det muligens noe forskjell i topografi, men ikke så enorme forskjeller og vi har på dette tidspunktet akkurat passert Kolomoen ved Stange. Denne etappen kjørte «bilen» med et forbruk på 2,55 l/mil og snittforbruket var på 3,14 l/mil på dette tidspunktet.
Vi tok igjen over kommandoen og kjørte frem til Mjøsbrua, hvor vi skulle bytte sjåfør. Denne etappen gikk noe bedre for sjåføren og vi hadde et forbruk på 2,8 liter og snittforbruket var nede i 3,04 liter.
Sjåførbytte og utfordring
Etter at vi hadde byttet sjåfør ved Mjøsbrua går veien mer eller mindre kun oppover frem til Lygnasæter, det ble dermed en utfordring for sjåfør nummer to som da kjørte strekningen manuelt. Strekningen hadde et forbruk på 4,44 l/mil og snittforbruket økte noe til 3,39 l/mil. Deretter overtok bilen styringen igjen og hadde kontrollen tilbake til Hellerudsletta hvor vi avsluttet målingen. Bilen som hadde en vesentlig hyggeligere strekning enn sjåføren hadde da gjort unna 78,7 kilometer med ett snitt på 3,22 l/mil og vi endte på et snittforbruk på 3,34 l/mil etter å ha tilbakelagt 278,4 kilometer.
