AT.JOBBER | Stillingsmarked
NGI kan nå tallfeste skogens stabiliseringseffekt
JORDSKRED: Skredet i Flåmsdalen i mars 2025 stoppet ved skogkanten, akkurat der NGI-forsker Amanda DiBiagio hadde plassert sine sensorer som del av doktorgradsarbeidet sitt.
Du tenker kanskje at man ikke trenger å være rakettforsker for å skjønne at skogen kan bremse eller stanse et ras, men nå har en forsker faktisk dokumentert det.
NGI-forsker Amanda DiBiagio har i doktorgradsarbeidet sitt ved Universitetet i Oslo utviklet en metode for å beregne skogens stabiliserende effekt mot jordskred.
Verktøyet, kalt skogsfaktoren, kombinerer to mekanismer til ett forholdstall: stabiliteten i en skogkledd skråning delt på stabiliteten i et tilsvarende åpent referanseområde. En skogsfaktor på to betyr at sikkerhetsmarginen er dobbelt så høy.
I mars 2025 gikk et jordskred i Flåmsdalen i Vestland, ti meter bredt, med masser som raste 200 meter nedover dalsiden. Skredet stoppet ved skogkanten, der DiBiagios sensorer sto plassert i bjørkeskogen.
Hydrologi viktigere enn røtter
Forskningen peker på to mekanismer som forklarer skogens stabiliserende effekt. Den mekaniske, der røttene armerer jorda på samme måte som stålstenger i betong, og den hydrologiske, der trekronene fanger opp nedbør og trærne forbruker vann gjennom transpirasjon, noe som øker suget i jorda.
– Den hydrologiske effekten er i gjennomsnitt større enn den mekaniske. Det var kanskje det som overrasket meg mest i arbeidet med doktoravhandlingen, sier DiBiagio.
Hogst åpner et sårbarhetsvindu
Funnene har direkte konsekvenser for skogsforvaltning. Når skog hogges, forsvinner den hydrologiske beskyttelsen umiddelbart. Den mekaniske effekten fra røttene varer i fem til ti år før de råtner, men siden ny skog bruker tiår på å bygge opp tilsvarende styrke, oppstår det DiBiagio kaller et sårbarhetsvindu på ti til tjue år.
Skogsfaktoren er utformet slik at verdien fra ett studieområde kan overføres til skråninger med tilsvarende skogtype, noe som gjør metoden anvendbar utenfor forskning. Gjennom det NFR-finansierte prosjektet FORTRESS skal metodikken nå testes videre på gran og furu for å kartlegge om andre rotsystemer gir andre utslag enn løvskogen DiBiagio allerede har undersøkt.
– Jeg tror det er lettere å ta gode og bærekraftige beslutninger hvis man har gode data som sier noe om hvor viktig den skogen vi eventuelt vil bevare faktisk er, sier DiBiagio.
