Kjørte først i 17. mai-toget med lastebil

Bilen til Leif Erik Pedersen er tre uker eldre enn den faren hans i sin tid hadde. Eneste forskjellen på de to Commerne fra 1958, er at Leif Eriks bil har bensinmotor, mens faren hadde dieselmotor.

Med barnebarnet Trym på to og et halvt år som co-pilot, kjørte de to sammen i front med en 17. mai-pyntet lastebil i Flekkefjord – byen han bodde 39 år i. Begge to kjørte i front med store og brede glis.

Leif Erik Pedersen lekte lenge med tanken å gjøre som sin far, bli lastebileier, da han var ung. På det meste hadde faren fire biler, men i motsetning til sønnen, var han fast bestemt på at Leif Erik ikke skulle jobbe med lastebiler. Det var for mye slit.

Faren var kompis med lensmannen i hjembygda Lister, og en dag ringte lensmannen til Leif Erik. Det skulle i stedet bli starten på en over 30 år lang karriere i politiet.

Commer-drøm

Tross dette valget klarte aldri Leif Erik Pedersen å skille seg fra drømmen om Commeren faren hadde da han var en liten gutt. Han søkte land og strand rundt etter en sånn britisk lastebil, og forfulgte alle tråder som kunne lede mot en sånn bil. Uten at noen nådde fram.

– Det var som å lete etter nåla i høystakken, og jeg hadde egentlig gitt opp. Så kom jeg i prat med en som visste om en bil som sto i Hauge i Dalane, bare drøye to mil fra Flekkefjord hvor jeg bodde, sier Leif Erik Pedersen.

Han reiste og besøkte den godt voksne ungkaren som bodde på gården, og la frem at han var sugen på lastebilen han hadde stående. Han viste også et bilde av Commeren hans far hadde hatt.

Nektet innbytte

Ungkaren hadde kjøpt bilen ny i 1958 og brukt den på gården, samt kjørt den på Titania. Da han kom til forhandleren han hadde kjøpt den av, og ville bytte den inn i en ny lastebil i 1966, ville de ikke ta den i innbytte. Men de hadde et forlag: Han kunne få 3000 kroner om han tok den med seg hjem.

Det gjorde han og parkerte den i en garasje med jordgulv på gården. Siden kjørte han den aldri mer. Eneste tegn til liv i bilen var fem hønseegg som lå i førersetet.

Nevøen kom

Da Leif Erik Pedersen sto ute hos ungkaren, fikk han beskjed om at han ikke hadde noen planer om å selge bilen. Argumentet var at tippen var så bra… Dette på tross at den ikke hadde blitt rørt på 33 år.

Etter hvert kom også nevøen til ungkaren til møtet, og også han ble forklart Leif Erik Pedersens ønske. Nevøen ba Leif Erik dra, og la til at han skulle snakke med onkelen sin. To og en halv time senere ringe han tilbake. Det var bare å komme og hente lastebilen. På spørsmål om hva han skulle ha for bilen, var svaret at han hadde nok. Men han hadde trengt hjelp til å fikse nye porter til garasjen der bilen hadde stått.

– Jeg har ikke turt å si til folk at jeg fikk den for å lage et par nye garasjeporter, sier Leif Erik Pedersen og flirer.

Motoren sto

Da han hentet Commeren sto motoren børr fast. Han tok av toppen og fylte motoren med diesel og ny olje. Og ventet. Etter et par måneder var det mulig å bevege på motoren med et grovt brekkjern. I løpet av ytterlig noen måneder, og flere etterfyllinger, begynte motoren å gli lettere og lettere.

Neste trinn var å skru av bunnpanna. Det som en gang hadde vært olje, hadde en konsistens som kanskje minnet mer om pultost.

Bensintanken var fortsatt halvfull med den røde bensinen som bilen kjørte på da den ble parkert i 1966. Med nytt batteri startet den med en gang, med den 33 år gamle bensinen!

Startet

Sylinder fem hadde kilt seg og motoren harket litt. Derfor tok Leir Erik Pedersen av hele toppen og stemplene. På disse 4,7-liters motorene er det faktisk forkrommede sylindre. Sylinderen løsnet og motoren ble montert sammen igjen med ny topp-pakning.

Selv om veiva på motoren så bra ut, tok Leif Erik Pedersen kontakt med Sørlandet Sylinderservice i Kristiansand. De hadde tidligere hatt deler til disse motorene.

– Jeg snakket med en kar som jobbet der. Han ba meg ringe tilbake dagen etter, så skulle han sjekke på loftet om de hadde det veivlageret liggende. De hadde det, og skulle ha 400 kroner for det, sier Leif Erik Pedersen.

Gjort alt selv

Hvor mange arbeidstimer han har lagt ned, har ikke Leif Erik Pedersen noen idé om. Men det har vært mye jobb. Det var mye rust, i tillegg til alt mekanisk som måtte fikses. Bremsene hadde også sett sine bedre dager.

– Jeg må gjøre alt selv. Hvis ikke kan det være det samme, sier Leif Erik Pedersen.

Dagen før hans egen 50-årsdag, var Commeren klar for den første turen. Da var faktisk både bil og mann 50.

Siden har det blitt mange turer både i inn- og utland. Den antakelig mest glamorøse turen var da Leif Erik Pedersen tok fergen fra Stavanger til Newcastle i England. Derfra kjørte de til London for å være med i det historiske billøpet til Brighton. Der overnattet de fire netter på madrasser på lasteplanet.

– Det er ikke all verden av komfort i disse bilene. Det var mye krom og fløyel, men det finnes ikke fjæring i setene, for eksempel, sier bileieren.

Pensjonist

Det er ikke bare gamle lastebiler det handler om på for Leif Erik Pedersen. For han begynte å kjøre tankbil på si da han ble pensjonert fra politiet. Det gjør han fortsatt, og selv om han allerede har to veteranbiler i garasjen, kan han tenke seg en til.

Han og kona flyttet hjem til hjem Lister kommune etter 39 år i Flekkefjord. Der har han det som kan høres ut som det optimale huset for en som både pusser opp og samler på gamle lastebiler.

Huset ble nemlig i sin tid bygd av en lastebileier, og under selve huset er det garasje med plass til tre lastebiler. I tillegg er det separat garasje hvor han har en 65-modell Volvo F85 som faren kjøpte ny. Leif Erik var selv med og hentet denne som 10-åring.

For et par år siden bygde han seg enda en garasje hvor han har vedovn og alle fasiliteter som trengs. – Jeg koser meg glugg i hjel der inne, sier han.

– Det hadde jo vært fint og hatt en Volvo snutebil også, sier han og flirer.