FH 30 ÅR: Den første Volvo FH som ble produsert var en FH16 med 520 hk motor. Vi kjørte den og en ny Volvo FH 500 I-Save fra München og "hjem" til Göteborg.Foto: Stefan Boman, Trailer
På tur med den første
MÜNCHEN/GÖTEBORG: Volvo FH feirer 30 år og har i den anledningen tatt FH nr. én med ut på en luftetur. Bilen står vanligvis på Volvo-museet i Göteborg.
Denne artikkelen ble publisert for over 2 år siden.
Annonse
Vi var ikke sene om å takke ja da det kom en telefon fra
pr-avdelingen til Volvo med spørsmål om vi hadde lyst til å kjøre den 30 år
gamle FH’en tilbake til Göteborg fra München. Bilen har i høst vært i München
for å feire 30-års jubileet. Der har den første serieproduserte Volvo FH16
blitt kjørt av noen utvalgte journalister, i sammenligning med en ny FH 500 I-Save,
en FH 500 LNG og en FH Electric.
LANSERINGEN: Lanseringen av FH-serien ble presentert i A&T i august 1993.Anlegg&Transport
Lanseringen
Volvo FH ble lansert i august 1993 og A&Ts lastebilskribent
på den tiden, Ingebrigt Vaagland, skrev følgende: «Starter en ny lastebilepoke.
Volvos superbil lansert».
Annonse
Volvo hadde brukt 6,5 milliarder kroner på å utvikle erstatteren
etter F-serien. Spesielt fremhevet vår skribent Volvos nye 12 liters motor og omtalte
den som «fremtidsmotor». Dette var den første lastebilmotoren i Europa som
tilfredsstilte Euro 2-kravene. Den hadde ett helt topplokk, overliggende kamaksel
og én injektor for hver sylinder, med innsprøytningstrykk på 1500 bar, noe som
var uhørt den gangen.
Bilen ble kåret til årets lastebil i Europa i 1994, og nå 30 år
senere, gikk den elektriske Volvo FH til topps og vant prisen for 2024.
Tilbake til den første
stefan.boman.stockholm@gmail.com
MUSEET: Slik står bilen vanligvis på Volvomuseet i Göteborg.
Men tilbake til 30-åringen som vanligvis står på Volvo-museet.
Dette er en Volvo FH16 520 Globetrotter 4x2. Den har under 100.000 km på
telleren, har byggenummer 1 og er den eksakte bilen som ble benyttet under avdukingen av FH-serien
i 1993. Etter noen runder i Europa på pressetester, ble den «konservert» og
plassert på muséet.
Etter å ha stått på museet i 29 år var det imidlertid ikke bare
å fyre opp motoren og dra av sted. Det tok Volvo ikke sjansen på, og bilen fikk
full gjennomgang på verksted før denne høstens tur. Nye væsker, filter og dekk
kom på plass, samt at bremsene ble byttet ut. Men alle originaldelene ble tatt
vare på, for de skal monteres tilbake før bilen på nytt blir museumsgjenstand.
3+1: De fire modellene som ble kjørt under arrangementet i München. Volvo FH Electric, Volvo FH I-Save, Volvo FH LNG, 1993 Volvo FH 16 .Foto: Stefan Boman, Trailer
Fire om dagen
I perioden arrangementet i München ble avholdt, fikk journalistene
kjøre bilene på samme rute (en rundtur på ca. én time) for sammenligning. Vår svenske
kollega som deltok på opplegget, sa at det nærmest kan regnes å være et
støysjokk å gå rett fra den første FH’en til en elektrisk FH – eller motsatt. Selv
startet han dagen i den elektriske, for deretter å «trappe opp» via LNG og
I-Save før 30-åringen ventet.
Vår kollega sier forbruket på elektriske og LNG-vesjonen, var
følgende: 114 kWt/100 km (elektriske) og 14,9 kg/100 km (LNG). FH nr. 1 og den moderne
I-Save’n har A&T testet selv, og vi tilbake til tallene fra disse senere i artikkelen.
KLARE: Utenfor Volvo anlegget i Aschhen sto begge bilene klare da vi ankom på morgenkvisten.
Fra München til Göteborg
TOPPER: Presse Testansvarlig for Volvo i Tyskland Thomas Tschakert fyller tanken før avreise, nøye kontrollert av Robert Domina.
STOPP: Det tok ikke lang tid før det ble full stopp. En lastebil hadde krysset midtdeleren og veltet slik at den sperret hele motgående fil.
Som nevnt fikk A&T tilbud om å være sjåfør da de to
dieselbilene skulle kjøres tilbake til Göteborg. Vi fløy til München og var
klare for kjøreturen en tirsdag morgen i november. Før avreise toppet vi tanken
på den gamle klassikeren, for å sammenligne forbruket på denne og den nye
I-Save modellen. Sistnevnte hadde kalibrert drivstoffmåler, og vi benyttet data
fra denne til sammenligningen.
MYK START: Startet dagen mykt med en moderne I-Save.Anlegg&Transport
Undertegnede har lite erfaring med å kjøre manuell girkasse med
høy og lavserie, samt splitt. I tillegg er det ikke «hver måned» jeg kjører på
autobahn med lastebil. Derfor fikk min tyske journalistkollega og medsjåfør, Robert
Domina i Transport.de, begynne med den 30 år gamle FH’en mens jeg startet dagen
bak rattet i den nye I-Save modellen. Det var et valg jeg etter kort tid var
glad for. På autobahn hadde det nemlig vært en stygg ulykke, hvor en lastebil
hadde krysset midtdeleren og veltet, slik at den blokkerte alle filene i
motgående retning. Det medførte rundt halvannen time i tilnærmet stillestående
kø. Alle som har kjørt manuell lastebil vet at det medfører mye start og stopp
og giring. Med en utrent «girarm» blir det fort tungt, noe Robert etterpå kunne
bekrefte.
Bytte av bil
UERFAREN: Det er en overgang å gå fra en moderne automatisert girkasse til den 30-år gamle kassa i FH 16 fra 1993.
PASSE PÅ: Det gjelder å holde tunga rett i munnen inntil man har blitt litt varm når det skal benyttes høy og lav serie samt splitte innimellom.
Etter lunsj var det undertegnedes tur til å overta rattet i den
30 år gamle FH’en, for øvrig en bil som fremstår som nesten ny. Det er nemlig ikke
tegn til slitasje inne i hytta, og alt fungerer som det skal. Men aller først måtte
vi fylle ut «de gode gamle skivene» til skriveren, og sette oss litt inn i
hvordan bilen fungerte.
Jeg kunne kjenne at det var spennende å overta rattet på bilen
med den manuelle girkassen. Først måtte vi snirkle oss ut fra en parkeringsplass
ved lunsj-stedet. Deretter gjaldt det å komme seg inn på autobahn, og få litt
føling med hvordan girkassen og bilen oppførte seg. Det gikk forbausende bra, og
selv om det er flere år siden sist jeg satt bak rattet i en lastebil med denne
typen manuell girkasse, kom vi oss avgårde uten bomgiringer eller å kvele
motoren i lyskryss, etc. Vel ute på motorveien hadde vi bare så vidt fått opp
turtempoet, før vi kjørte rett inn i en lang og slak stigning. Her gjaldt det å
holde tunga rett i munn, samt ha stødig clutchfot når vi måtte gire ned, men
også det gikk bra.
Fant rytmen
1993: Slik så det ut under hytta for 30-år siden.
2023: Siste generasjon Volvo motor.
UTVIKLING: Slik så en topp moderne førerplass ut i 1993
NÅ: Dagens FH
SKJELDENT: Det er ikke ofte man må fylle ut disse lengre.
TRØBBEL: Cruice-kontrollen levde sitt eget liv, men vi fant etterhvert en workaround slikat vi unngikk kraftig akselerasjon langt over "satt" hastighet.
LYS: Det er stor forskjell på lysene for 30 år siden og i dagens lastebiler.
FLAKS: Vi hadde nesten blokkert parkeringsplassen til en lokal klinikk i nattemørket.
TRANGT: Det var alt annet en lett å få snudd lastebilene i den trange blindveien.
HJEM: Fra Swedenkaien i Kiel til Göteborg, en siste reis for nummer 1?
Etter hvert kom vi inn i rytmen med den manuelle girkassen, og
begynne å «føle på bilen», ikke minst motoren. Den gikk som en kule, og hadde ingen
problemer med å holde følge med sin 30 år yngre bror, hverken i flatmark eller i
stigninger. Bilene trakk to identiske hengere som hver veide 30 tonn. Med andre
ord veide begge kombinasjonene 37-38 tonn, hvor den eldre var 400 kg tyngre enn
I-Save’n. På motorveien benyttet vi cruisekontrollen. Denne har noen
finurligheter som det tok lang tid å finne ut av. Blant annet akselererte den
kraftig, og kjørte langt fortere enn den satte hastigheten, når vi skulle gjenoppta
hastigheten etter en nedbremsing. Dette fant vi en løsning på, ved å akselerere
over ønsket hastighet, før vi igjen aktiverte kontrollen.
En annen ting som forbauset, var hvor retningsstabil den 30 år
gamle bilen var. Det var nesten ikke behov for å ratte når vi kjørte rett frem,
faktisk måtte den nye FH’n rattes mer aktivt. Ettersom vi ble kraftig forsinket
av ulykken, ble det mørkt før vi nådde kveldens overnattingssted. Da så vi
tydelig de store forbedringene som er skjedd. Hovedlysene på en moderne
lastebil er kraftig forbedret siden FH-lanseringen for 30 år siden.
Vel fremme ved hotellet måtte vi parkere langs gaten i en blindvei.
Klok av ansvarsfraskrivelse overlot jeg rattet i klassikeren til Volvos
fabrikksjåfør, Mikael Rosell, og jeg noterte meg at vår tyske kollega gjorde
det samme med I-Save’n. Etter hvert fikk vi posisjonert de to bilene langs den
stille og fredelige blindveien, og neste morgen skulle det vise seg at vi hadde
hatt riktig flaks. I mørket hadde vi nemlig parkert 30-åringen rett foran en
innkjøring til en parkeringsplass, men heldigvis var det så vidt plass nok til
at personbilene kom inn. Vi unnslapp dermed å få kjeft.
Dag to
Av ren latskap valgte jeg å fortsette med klassikeren neste
morgen. Da kunne nemlig skiven fra dagen i forveien fortsatt benyttes. Det var
en fin start på dagen å høre motorlyden fra 16-literen brumme behagelig under
hytta, da jeg kjørte ut på autobahn. Kjøreturen var en ren fornøyelse. Jeg
hadde kommet inn i giringen, og hadde ikke bomgiringer. Rett nok måtte jeg godt
ned i hastighet i en motbakke hvor jeg var litt treg under giringen. Det medførte
at jeg mistet så mye fart at jeg måtte enda et helgir ned. Men om det skulle
være alt av problemer, ville jeg egentlig vært strålende fornøyd.
Men hvor lenge var Adam i paradis? På vei inn til 45-minutters
pausen skulle det nemlig balle seg på. Jeg stoppet i et T-kryss på vei av
motorveien, skulle svinge til venstre og måtte ha full stopp på grunn av annen
trafikk. Jeg valgte å starte i 2. gir, noe som medførte noen merkelige
kenguruhopp der bilen hakket frem uten å komme skikkelig i gang. Nå var jeg mer
enn halvveis ute i krysset og sperret begge kjørebaner. Panikken sprer seg til
topplokket, og det er utrolig hvor mange tanker som farer gjennom hodet. Har
jeg glemt å velge lavserie? Er det noe galt med splittingen? Hva skjer? Fabrikksjåfør
Mikael forsøker også hjelpe meg med å sjekke at bilen er i rett gir, men med
samme resultat. Bilen hopper og spinner. Om jeg var for brå på clutchen vet jeg
ikke, men etter flere hopp og sprett fikk jeg opp farten på bilen, og kom meg inn
på en bensinstasjon 200 meter lengre ned gaten. Godt jekket ned og ydmyk,
klatret jeg ut av denne klassikeren for denne gang.
Nå skulle jeg over i I-Save’n de siste timene opp til Kiel, og
igjen fikk jeg kjenne på at det har vært stor utvikling de siste 30 årene. Komforten
er helt klart bedre. Å kjøre i kø med adaptiv cruisekontroll, er en fornøyelse
sammenlignet med vanlig cruisekontroll. Støynivået er helt klart en vesentlig forbedring.
Selv om det er kos å høre motorlyden, er det tross alt vesentlig bedre
arbeidsmiljø i en moderne hytte.
Tilbake i hjembyen
Etter en natt på Kielfergen til Göteborg, var det tid for å
tanke igjen. Totalt hadde vi tilbakelagt 922,5 km, med gjennomsnittshastighet
på 65 km/t. Den nye I-Save’n hadde da brukt 217,9 liter, mens FH nr. 1 fra 1993
brukte 277,68 liter på den samme distansen, og bilene fulgte hverandre slik at
både gjennomsnittshastighet og distanse er identisk.
Det betyr at Volvo i løpet av disse tretti årene har redusert
forbruket med 21,5%.
Nå er FH nummer én tilbake i sin hjemby, og etter å ha fått
tilbake sine originale bremser og andre deler som ble byttet ut, er bilen nå
trygt tilbake på museet til glede for alle besøkende. Men hvem vet? Kanskje den
igjen blir luftet når FH fyller 40 eller 50 år?
ÆRA: Det ble litt symbolikk i dette, med den 30 år gamle bilen, en helt ny dieselbil og fremtidens energistasjon.
2018: Sommeren 2018 besøkte undertegnede Volvo-museet, lite viste jeg den gangen om at jeg noen år senere skulle få kjøre bilen i bakgrunnen.