AT.JOBBER | Stillingsmarked
Veien tilbake i livet
PILTERUD: - Jeg har vært uføretrygdet siden 2012, og det føles egentlig bortkastet. Jeg har ikke vært noe verre enn jeg er nå, og jeg er mer enn klar for å arbeide.
Stian Sønstelien (52) fra Vågå ble lam etter en bilulykke i 1992, og har sittet i rullestol siden. Etter å ha kommet seg fikk han jobber innen datafirmaer og som kundemottaker og på delelageret i et bilverksted.
I 2004 flyttet han til Telemark med en kvinne, men da begynte utfordringene å melde seg.
- Jeg prøvde å få jobb, men så fort de så rullestolen ble det nei og jeg ble uføretrygdet i 2012, sier han til A&T.
Ny mulighet
Vi treffer han på Pilterud Panorama, en høyde med utsikt over Tyrifjorden i Buskerud. Lang historie kort:
Sønstelien har nå tatt maskinførerbevis gjennom Kompetansebedriften AS, avdeling Vestfold og Telemark. Inngangen dit ble en annen kar i rullestol, entreprenør Tollef Backe (67) fra Buskerud. Backe ble lam etter en skiulykke i 2020, og gjennom Sunnaas-stiftelsen kom han i kontakt med Sønstelien som har kjørt sit-ski siden 1993. Sønstelien ble derfor mentor for Backe som ville lære seg å kjøre på sit-ski.
- Da han fortalte at han ønsket å komme seg ut i arbeidslivet, så kunne jeg hjelpe han. Stian har brukt maskinene våre for å prøve å kjøre maskin, sier Backe til A&T.
Backe kjører en spesialtilpasset Hitachi-graver som Nasta AS har bygget heis til. Selv om Sønstelien også sitter i rullestol, er han ikke like avhengig av tilpasninger som heis.
- For Stian sin del holder det med noen «to-toms-fire» og for 5000 kroner og noen spiker for å bygge en rampe slik at han kommer inn og ut av maskinen, sier Anders Backe.
Anders er sønnen til Tollef, og en av Norges beste frikjørere på ski. Da faren havnet i rullestol, ble Anders engasjert i nevnte Sunnaas-stiftelsen, og derfor er han engasjert.
Starten på noe større?
Faktisk håper de å sammen få til noe mer og et større opplegg for å hjelpe flere med utfordringer inn i maskinføreryrket. Kanskje 2-3-4 stykker i året, lufter Anders Backe som skal ta maskinførerprøven selv for å «kunne hjelpe fattern» når han ikke står på ski.
Charles Markinson MacKenzie, avdelingsleder i Kompetansebedriften Vestfold og Telemark, står klar med åpne armer. Han ønsker et samarbeid med Backe-familien velkommen for å komme i kontakt med flere som trenger hjelp, samt å få anledning til å bruke Tollefs maskin i noen tilfeller der det trengs maskin med personheis. Da Stian skulle ta førerprøven stilte for øvrig Nasta AS opp med en 9,5-tonns demomaskin som han fikk låne.
- Vi har truffet flere med handicap som ikke har noe tilbud, og i stedet møtes med et stopp-skilt.
Det paradoksale i tilfellet for Stian Sønstelien er at det ikke skulle mye til for å lære han opp til å bli klar for yrkeslivet.
- Stian har alt grunnlag for å bli en dyktig maskinfører, selv om det tar tid å bli en god maskinfører. Og det kan jeg ikke si om alle, sier MacKenzie.
Ofte trengs lite
Anders Backe sier det er påfallende lite som skal til for å hjelpe mange folk tilbake i arbeidslivet selv om de havner i en vanskelig livssituasjon.
- Da fattern skadet seg visste vi ikke helt hvordan dette skulle gå, men det gjelder å se etter muligheter og finne de tilpasningene som gjelder for den enkelte personen. Eksempelet med Stian viser at det ikke alltid trengs å bygge heis engang, sier Anders Backe.
Da Tollef skadet seg var han fast bestemt på at han skulle tilbake i maskinen. Han skulle ikke sitte inne på et kontor. Men han har en alvorligere skade enn Stian, og trenger mer hjelp. Heis er en ting, men han trenger også en makker. Det har han i Knut Vidar Lobben som er engasjert via Humana. Det geniale er at Lobben kjører maskin han også, og sammen er de et team på anleggsplassen.
- Jeg gidder ikke å bare vente på å hjelpe, så jeg kjører dumper eller en annen maskin som han ikke kan kjøre, sier Lobben til A&T.
På jobbjakt
Tollef innrømmer imidlertid at skaden har gjort noe med han, og at hver dag ikke er like enkel. Det hender at arbeidsinnsatsen må tilpasses dagsformen. Derfor passer det godt å drive sitt eget, og å ha prosjekter som kan jobbes med i hans tempo. Som tomtene på Pilterud Panorama. Uansett får Norge en aktiv arbeider fremfor en hjemmeværende NAV-yter.
Selv om Stian føler det er blitt mange bortkastede år, så ser han i stedet positivt på de han står foran. Han vet imidlertid av erfaring at det er krevende å fange arbeidsgivernes oppmerksomhet i hans situasjon.
- Nå gjelder det å skaffe seg jobb, men jeg må nok gå via bekjentskaper. Å søke på jobber når man er 52 år og sitter i rullestol er nesten dødfødt. Men jeg vil jobbe, og det er ikke så mye ekstra arbeid med meg. Jeg er selvhjulpen til alt, og bare jeg kommer meg inn og ut av maskinen så skal jeg klare meg selv, sier den nyutdannede maskinføreren.
