Dieselprisene suser mot "all time high" og transportselskaper og entreprenører påføres store ekstra kostnader.Fotos: Istockphoto. Montasje: AT.no.
- Hold veiene åpne, men betal for det selv!
I skrivende stund nærmer drivstoffprisene seg 30 kroner literen. For anleggs- og transportbransjen føles dette som å stå i dødens forgård og vente på dommen. Kostnadene øker raskere enn inntektene, marginene forsvinner, og stadig flere spør seg hvor lenge det er mulig å holde hjulene i gang.
Dette er et leserinnlegg fra Pål Edvin Joakim Olsen, fylkesleder i Finnmark for Norges Lastebileier-Forbund. Meningene og synspunktene som presenteres står for skribentens egen regning.
Ja, man kan innvende at transportører og entreprenører må prise jobbene sine riktig ved å legge inn energi- og drivstofftillegg i kontraktene. Man kan forsøke å velte kostnadene videre, men til syvende og sist er det uansett noen som må betale regningen.
Pål Edvin Joakim Olsen
Politisk virker det som om man mener det er helt uproblematisk at fakturaene øker med 10 til 15 prosent fordi energikostnadene har eksplodert. Det virker som om det er helt greit at belastningen skyves over på næringslivet, kommunene og vanlige husholdninger. Framfor alt virker det som om politikerne har akseptert at distriktene skal bære den tyngste børen.
For folk i de store byene finnes det ofte alternativer. For oss som bor i Finnmark eksisterer de ikke. Vi kan ikke la lastebilen, eller arbeidsbilen stå. Vi kan ikke ta t-banen til anleggsplassen eller toget til fiskemottaket.
Annonse
Transport er ikke et valg for oss – det er en absolutt nødvendighet. Likevel tillater man at kostnadene fortsetter å skyte i været.
Det mest alvorlige er konsekvensene for samfunnsberedskapen. Norge går snart inn i en ny vinter. Veier skal holdes åpne, varer skal fram, og folk må komme seg trygt til jobb, skole og sykehus. Mange av dem som står for den praktiske beredskapen ute i distriktene, opererer allerede med minimale marginer og høy risiko.
Når drivstoffprisene løper løpsk, spiser det opp økonomien til de samme menneskene som skal berge oss når vinterstormene raser. Hvor lenge tror politikerne at dette kan fortsette?
Vi har gitt fra oss kontrollen
Norge er en stormakt på eksport av olje og gass, og vi produserer enorme mengder energi. Likevel er norske bedrifter og privatpersoner prisgitt et internasjonalt marked vi overhodet ikke har kontroll over. Det oppleves som om vi har gitt fra oss styringen over egne naturressurser. Strøm, gass og olje prises langt utenfor landets grenser, mens norske politikere trekker på skuldrene og ber oss smøre oss med tålmodighet.
Samtidig opplever vi en gradvis nedbygging av Distrikts-Norge. Transportbedrifter, entreprenører vi presses fra skanse til skanse. De som faktisk skaper verdiene og opprettholder aktiviteten i hele landet, møter stadig høyere regninger og stadig mindre forståelse.
Tiden for handling er nå
Personlig har jeg lite til overs for blokkerte veier, streik og aksjonsformer som rammer uskyldige tredjeparter. Men jeg begynner for alvor å forstå frustrasjonen til dem som vurderer slike virkemidler.
Hvor lenge skal folk vente før politikerne faktisk handler? Hvor lenge må vi lytte til tåkeprat om framtidige skatteforlik, mulige kompensasjonsordninger og løfter om lettelser som kanskje kommer en gang i framtiden?
En akutt regning kan ikke betales med politiske intensjoner. Mat settes ikke på bordet av framtidige skattekutt, og bedrifter overlever ikke på fine ord fra en pressekonferanse.
Det finnes målrettede tiltak som kan gjennomføres umiddelbart. En betydelig reduksjon, eller en midlertidig fjerning av drivstoffavgiftene, vil ikke løse alt – men det vil lette på det uutholdelige presset som de hardest rammede bærer akkurat nå. Det er ingen grunn til å sitte passive og vente til dieselen passerer 40 kroner literen før alvoret synker inn.
For regningen kommer uansett. Den treffer transportøren, bonden og entreprenøren. Til slutt ender den opp rundt middagsbordet til tusenvis av vanlige norske familier.
Hvis politikerne fortsatt mener alvor når de snakker om beredskap, distriktspolitikk og verdiskaping, må de vise det i praksis nå. Ikke om seks måneder. Ikke etter neste skatteforlik.