Volvo F7 i 1979: Vinneren som bygget på det velprøvde
KLASSIKER: Da Truck of the Year ble delt ut i 1979, var det Volvo F7 som gikk helt til topps. Modellen fullførte fornyelsen av Volvos lastebilprogram og ble belønnet for sin helhet, driftssikkerhet og brede anvendelse i det europeiske markedet.
Volvo F86 var en svært vanskelig modell å følge opp, men F7 tok utfordringen på en imponerende måte og fullførte fornyelsen av hele Volvos lastebilprogram, en prosess som hadde startet fem år tidligere med N-serien.
Til kåringen i 1979 ble juryen utvidet med representanter fra Belgia, Norge og Sverige, noe som økte den nasjonale representasjonen til sju nordvesteuropeiske land. Vurderingskriteriene omfattet design, konstruksjon, formgivning, servicevennlighet, reparasjonskostnader, driftsøkonomi, servicestøtte og arbeidskapasitet, og Volvo F7 pekte seg ut som den klare vinneren. Den 18 måneder lange kvalifiseringsperioden innebar også at F10 fra 1977 fortsatt var kvalifisert. Den tok andreplassen, etter å ha blitt slått på målstreken i 1978 av MAN.
Et helt modellprogram
F7 var den første Truck of the Year-vinneren som ble kåret på grunnlag av et helt modellprogram, og ikke én enkelt modell eller betegnelse. Til tross for at programmet omfattet 2-, 3- og 4-akslede lastebiler samt 2-akslede trekkvogner i vektklassene fra 16 til 36 tonn, var det kun to motor-, hytte- og girkassealternativer – typisk for produksjonsprogrammene på den tiden.
Videreutviklede komponenter
F7 var et skoleeksempel på videreutvikling av komponenter, der drivlinje, chassis og førerhus alle var basert på tidligere, velprøvde løsninger. TD70-motoren på 6,7 liter beholdt boring og slaglengde fra F86s TD70E, men fikk oljekjølte stempler, en oljepumpe med høyere kapasitet og et forbedret topplokkdesign. Resultatet ble TD70G med en ytelse på 202 hk. TD70F benyttet ladeluftkjøling og leverte 224 hk.
Kraftoverføringen ble ivaretatt av den 8-trinns R52 synkroniserte girkassen med rekkeviddegir, som i større grad benyttet rullelager for lengre levetid enn den tidligere R51-girkassen. I dobbeldrevne 8-hjulinger var R62-girkassen standard, med mulighet for 16-trinns splitter. Bakakslene var videreutviklinger av tidligere konstruksjoner og ble delt med F10.
Bred europeisk appell
F7s førerhus var en videreutvikling av «Club of Four»-modellen og ble levert både som daghytte og hvilehytte. Til tross for kompakte ytre mål ble førerhuset oppfattet som romslig og komfortabelt, med et interiør som fulgte Volvos tradisjon for solid kvalitet.
Modellen appellerte til ulike europeiske markeder – fra høytytende distribusjonsbil i Skandinavia til langtransport på 36 tonn i Nederland. I Storbritannia ble både 6x4 tippbiler og 8-hjulinger utviklet som en integrert del av Volvo-programmet.
En lang karriere
Volvo F7 ble en stor salgssuksess i Storbritannia og ble også levert som 38-tonner med TD70FS-motor på 243 hk i 1983. Da modellen ble erstattet av FL-serien i 1985, sto F7 fortsatt for over en tredel av Volvos britiske salg – uten vesentlige revisjoner eller engang en større facelift.
