Vil gjøre det enklere å velge norsk naturstein

Norge har lange tradisjoner for bruk av naturstein og tilgang på stein av høy kvalitet. Likevel importeres store mengder naturstein til norske bygg- og anleggsprosjekter.

Ifølge SINTEF blir rundt halvparten av kantstein, gatestein og plater av naturstein til utendørs dekker importert, hovedsakelig fra Kina.

En av årsakene skal være måten anskaffelsene gjennomføres på.

– Det vi har manglet er kunnskap og verktøy for å ta gode valg, sier seniorforsker Lisbeth Alnæs i SINTEF.

Oppleves som komplisert

Ifølge SINTEF opplever byggherrer, entreprenører og innkjøpere anskaffelser av norsk naturstein som komplisert. Blant utfordringene er manglende oversikt over norske steintyper, tilgjengelighet, dokumentasjon og aktuelle leverandører.

Importert naturstein er på sin side tilgjengelig gjennom etablerte leverandørkjeder og brukes ofte som referanseprodukt i beskrivelser.

SINTEF trekker blant annet frem kommunale prosjekter hvor kantstein eller plater spesifiseres med produktbeskrivelser som i praksis peker mot importerte standardprodukter. Resultatet kan være at norske alternativer ikke blir vurdert.

For å gjøre det enklere å gjennomføre anskaffelsene har SINTEF og Norges geologiske undersøkelse (NGU), sammen med partnere fra steinindustrien, utviklet veilederen «Bærekraftig naturstein – Veileder for offentlige anskaffelser».

Veilederen er laget for byggherrer, entreprenører, arkitekter og rådgivere som skal spesifisere naturstein i bygge- og anleggsprosjekter.

Kan ikke bare kreve norsk stein

Selv om et av målene med prosjektet er å gjøre norsk naturstein mer konkurransedyktig, kan offentlige byggherrer ikke uten videre kreve at steinen skal være norsk.

Veilederen understreker at kravspesifikasjonene som hovedregel ikke kan vise til en bestemt opprinnelse eller produksjon dersom dette fører til at enkelte leverandører eller produkter favoriseres eller utelukkes.

Det anbefales heller ikke å stille krav om «lokal stein». I stedet kan byggherren stille objektive krav til blant annet egenskaper, utseende og klimaavtrykk.

Bruk av handelsnavn kan på samme måte favorisere enkelte leverandører. Naturstein bør derfor beskrives med nøytrale geologiske betegnelser kombinert med relevante estetiske og tekniske egenskaper.

Anbefaler å ta med transporten

Et område som kan få betydning for konkurransen mellom norsk og importert naturstein, er transporten.

Veilederen anbefaler at klimabelastningen dokumenteres gjennom miljødeklarasjon, EPD, for hele kjeden fra uttak og produksjon til levering på byggeplassen.

Transportmiddel og faktisk transportavstand for alle ledd i verdikjeden bør inngå i beregningen.

Det gjør det mulig å sammenligne klimaavtrykket fra ulike produkter og leveranser, blant annet norskprodusert og importert naturstein.

Veilederen viser også til et konkret eksempel på en spesifikasjon for utearealer der det ble satt et maksimalt CO2-utslipp for transport av granitt fra steinbruddet til byggeplassen.

I et annet eksempel fra et samferdselsprosjekt med natursteinsmurer ble tilbudene vurdert med 55 prosent pris, 15 prosent kvalitet og 30 prosent klimagassutslipp og miljøbelastning. Av dette var 25 prosent knyttet til massetransport.

EPD alene er ikke nok

Samtidig advarer veilederen mot å kreve miljødeklarasjon uten å bestemme hvordan opplysningene faktisk skal brukes.

EPD etterspørres ifølge veilederen i stadig flere anskaffelser, men ofte uten at det er spesifisert hvordan informasjonen skal inngå i evalueringen eller oppfølgingen.

For at kravet skal ha effekt, anbefales det at EPD-data kobles til konkrete tildelingskriterier eller terskelkrav.

Det pekes også på at EPD-er for naturstein ikke nødvendigvis er direkte sammenlignbare. Noen gjelder bestemte produkter, mens andre omfatter flere produkter, og systemgrensene kan være forskjellige.

Krav kan utelukke egnet stein

I prosjektet er det identifisert flere barrierer og uklarheter i anbudsbeskrivelser og kravspesifikasjoner.

– Vi fant blant annet ut at offentlige innkjøpere mangler kunnskap om sammenhengen mellom geologi, bearbeiding og ytelse. Det skaper usikkerhet og fører til «fattigere» natursteinsbruk, man bruker bare noen få av de tilgjengelige produktene, sier Alnæs.

Også styrkekravene kan få betydning for hvilke produkter som kan tilbys. Ifølge prosjektet kan for høye eller ensidige styrkekrav utelukke steintyper som i praksis er godt egnet til oppgaven, uten at strengere krav nødvendigvis gir bedre funksjon.

Veilederen peker også på at natursteinprodukter ofte dimensjoneres konservativt uten tilstrekkelig vurdering av den faktiske belastningen. Det kan gi høyere materialforbruk, større kostnader og høyere klimaavtrykk enn nødvendig.

I stedet anbefales dimensjonering basert på dokumentert styrke, format og forventet belastning.

Overskuddsmasser går til deponi

Ressursutnyttelsen i steinbruddene er et annet tema.

Ifølge veilederen etterspørres det i liten grad informasjon om ressursutnyttelse i steinbrudd og produksjon. Manglende oppmerksomhet rundt hvor stor del av uttaket som faktisk blir brukt, og hvor mye som vrakes, kan gi høyere ressursforbruk og miljøbelastning.

Leverandørene kan blant annet bli bedt om å dokumentere tiltak for å redusere vraking og avfall og opplyse hvor stor andel av uttaket som blir til salgbare produkter.

Store mengder overskuddsmasser av naturstein som kunne vært brukt i bygg- og anleggsprosjekter, går fortsatt til deponi.

Veilederen anbefaler også at byggherrer aksepterer større variasjoner i steinens utseende. Det kan gjøre det mulig å utnytte en større del av steinen som tas ut.

– Byggenæringen må ta mer bevisste materialvalg hvis vi skal redusere utslipp og bygge mer varige løsninger. En veileder vil gjøre det enklere å stille krav som fremmer bærekraft og ansvarlig produksjon. Det er positivt for klimaet, for kvaliteten i prosjektene og for utviklingen av en konkurransedyktig natursteinsnæring i Norge, sier bransjesjef Anita Helene Hall i bergindustrien, Norsk Industri.