AT.JOBBER | Stillingsmarked
Dom: Tillatelsene til Engebø-gruven er ugyldige
FJORDSØKSMÅLET: Høyesterett slo tirsdag fast at tillatelsene til å deponere gruveavfall i Førdefjorden ble gitt på feil rettslig grunnlag. Alle fem dommere er enige i resultatet.
Høyesterett har avsagt dom i Fjordsøksmålet og kjent alle fire sentrale vedtak om utslippstillatelse og driftskonsesjon for Engebø-gruven ugyldige. Dommen ble avsagt onsdag 17. juni og er enstemmig. Saksøkerne Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund vant frem mot staten ved Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.
Datterselskapet Engebø Rutile and Garnet AS av Nordic Mining ASA og Norsk Industri var partshjelpere for staten. Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norske Lakseelver støttet miljøorganisasjonene.
Saken
Engebø Rutile and Garnet AS, datterselskap av Nordic Mining ASA, fikk i 2015–2016 tillatelse til å starte rutil- og granatutvinning i Engebøfjellet ved ytre Førdefjord i Sunnfjord kommune. En sentral del av prosjektet var å deponere finkornede avgangsmasser på fjordbunnen via rørledning. Tillatelsen åpnet for deponering av inntil 170 millioner tonn gruveavfall i fjorden. Selskapet selv planla å deponere om lag 26,5 millioner tonn. Gruveanlegget ble ferdigstilt i 2024 og satte i gang produksjon i desember samme år.
Miljøorganisasjonene angrep tillatelsene med den begrunnelse at sjødeponeringen ville forringe vannkvaliteten i strid med vannforskriften, som gjennomfører EUs vanndirektiv i norsk rett. Oslo tingrett ga staten medhold i januar 2024. Borgarting lagmannsrett kjente vedtakene ugyldige i august 2025. Staten anket til Høyesterett.
Det juridiske spørsmålet
Det var ikke omstridt at sjødeponeringen ville ødelegge bunnfaunaen i deponiområdet og forringe den økologiske vanntilstanden fra «god» til «dårlig», en krenkelse av forringelsesforbudet i vanndirektivet. Spørsmålet for Høyesterett var om det likevel forelå «tvingende allmenne hensyn» som kan tillate slikt inngrep etter direktivets unntaksregel.
Lagmannsretten hadde innhentet en rådgivende tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen. Denne slo fast at rene økonomiske interesser, som inntekter til eiere, ansatte og det offentlige, ikke kan begrunne unntak fra forringelsesforbudet. Det kreves noe mer.
Begrunnelsen fra 2016 holdt ikke
Høyesterett gjennomgår utslippstillatelsen fra 2016 og konstaterer at den i all hovedsak er begrunnet i fremtidige skatteinntekter, sysselsetting og positiv effekt på bosettingen i regionen. Retten fastslår at dette ikke er tilstrekkelig.
Sysselsetting og befolkningsvekst er ordinære resultater av næringsvirksomhet, påpeker retten. For at slike hensyn skal kunne rettferdiggjøre vannforringelse, kreves det at området opplever «betydelig fraflytting og sosial nød». Statistikk fremlagt for retten viser stabil eller svakt voksende befolkning i Sunnfjord-regionen, relativt lav arbeidsledighet og et inntektsnivå over landssnittet.
Forsyningssikkerhet kom for sent
Staten forsøkte å trekke inn forsyningssikkerhet for titanmetall som et selvstendig tvingende allment hensyn. Rutil er råstoff for titanproduksjon, som er klassifisert som strategisk råvare i EUs regelverk. EFTA-domstolen hadde anerkjent at forsyningssikkerhet for kritiske mineraler i prinsippet kan oppfylle unntaksvilkåret.
Høyesterett finner imidlertid at forsyningssikkerhet ikke var del av begrunnelsen da utslippstillatelsen ble gitt i 2016. Vanndirektivet krever at det tvingende allmenne hensynet er beskrevet i selve vedtaket. Å lese hensynet inn i ettertid er i strid med direktivets begrunnelsesplikt.
Den kongelige resolusjonen fra mai 2025, der regjeringen valgte å ikke omgjøre tillatelsen etter lagmannsrettsdommen og der forsyningssikkerhet ble fremhevet, kan heller ikke «reparere» ugyldighetsgrunnen i det opprinnelige vedtaket.
Hva skjer videre
Høyesterett understreker at dommen ikke tar stilling til om det kan gis ny utslippstillatelse basert på forsyningssikkerhet som begrunnelse. Det spørsmålet er ikke avgjort, og det er opp til myndighetene å avklare hva som skjer videre med gruvedriften.
Alle fem dommere er enige i resultatet. Staten, Engebø Rutile and Garnet AS og Norsk Industri er solidarisk ilagt 3,4 millioner kroner i sakskostnader for Høyesterett. I tillegg må staten dekke 6,5 millioner kroner i sakskostnader for tingretten.
