Kjørt MAN i 60 år

Der ble han møtt av en helt ny MAN TGX med 640 hk motor som hadde de samme stripene og fargene fra den første bilen som ble dekorert i 1982. Terje forteller at han ble våt i øyekroken da han fikk se den nye bilen, og Audun som snakket med faren på telefonen forteller om en som først ble stum, for deretter å begynne å stamme før han ble stum igjen.

I 1982 hadde nemlig Terje og Audun kjøpt inn fargetusjer, ja til og med en sølvtusj hadde de fått tak i. Da satte de seg ned og tegnet hvordan bilene skulle se ut med striper i riktige farger. Den dekoren ble med selskapet helt til 2015 da de hyret inn en designer for å lage dekoren de har benyttet de siste ti årene.

- Egentlig skulle det vært i 2014 forteller Audun, men bilen ble forsinket så 50-årsjubileumsbilen kom da det var 51 år siden den første MANen ble handlet inn.

- Når de ansatte ser den nye bilen med de «gamle» stripene får vi ofte kommentarer om at sånn skulle alle bilene sett ut, så vi får se hva fremtiden bringer, sier Audun som i dag er eier og daglig leder av transportselskapet.

Jubileumsbilen, som er en av tre helt nye trekkvogner i selskapet, blir kjørt av Kim Halvorsen og har vært hos Karl Johan Buur i Danmark og blant annet blitt innredet med interiør og logo på bakveggen og på dørkledningene.

Kjærligheten

Terje er oppvokst med transport, og hans far Gunstein startet opp på i 56 med å kjøre en Commer med kran og tipp. I 1963 fikk faren kjøring til Lillehammer, og han hadde da en Ford Thames Trader. Dessverre holdt ikke girkassene på disse og i løpet av tre måneder hadde de byttet ut tre kasser. Da hentet han inn pris på en Scania 76 og en MAN 650. Det viste seg at MAN’en hadde ett tonn mer nyttelast enn Scania’n og slik kom den første MAN’en inn i selskapet. Det var en dyr affære og det tok litt tid før han fikk tatt endelig beslutning om å kjøpe bilen som kostet hele 87.000 kroner (tilsvarende 1.234.000,- 2023 kroner), og kalenderen viste 1964 før bilen rullet inn på tunet.

Deretter gikk det ikke mer enn halvannet år før de måtte utvide virksomheten med en bil til, og da var det en MAN 635 snutebil som i 1969 ble byttet ut med en bulldogg uten sovehytte. Dumt nok, legger Terje til før han forteller at han husker han fylte diesel til 38 øre literen på bilen.

Som 16-åring gikk Terje i læra som bilreparatør, en utdanning som skulle komme godt med gjennom livet.

Terje begynte å kjøre fast for faren i 1968, men før den tid så ble det mange turer til Lillehammer med far og tit som det var satt Terje bak rattet på lastebilen. Etter en hektisk periode var det en kveld de hadde losset i Lillehammer og en utslitt far spurte Terje som da var 16år, om han kunne kjøre noen mil nedover. Det ble noen turer hvor faren satt og halvsov i passasjersetet og Terje hadde fått streng beskjed om å stoppe for å vekke han på Eggemoen, for gjennom Hønefoss var det mye trafikk og det kom ikke på tale at han skulle kjøre der. Så var det en natt hvor Terje syntes faren sov så godt at han ikke hadde hjerte til å vekke han, og dermed fortsatte han gjennom Hønefoss og videre hjem på tunet i Geithus.

– Da jeg rygget inn på tunet våkna fatter’n og kikket på klokka. Den strofa som kom ut av han da han kikket på klokka kommer jeg aldri til å glemme.

- Nå har du kjørt gris, du har kjørt like fort som meg, forteller Terje.

Gjennom årene kom som sagt mekanikerbakgrunnen godt med. I uka kjørte de lastebil og i helgene var det reparasjoner og vedlikehold, noe som ofte tok tid, fortsetter han. Hjemme på gården var det nemlig nærmest en lokal kafe, hvor kona Mariann vartet opp med kaffe til alle døgnets tider og en fortvilet Terje brukte gjerne åtte timer på en tretimers jobb, da han til stadighet ble avbrutt av besøkende. Så innarbeidet var «Kafe» Tandberg at tidlig på morgenen før Mariann hadde stått opp kunne det banke på døren og forbipasserende lurte på om det ikke snart var kaffe å få.

MAN Büssing

- I 1974 byttet vi ut en MAN 12.230 og kjøpte vi en MAN Büssing en bil jeg ble skikkelig glad i. På en tur til Trondheim fikk jeg ikke returlass og ble mobba skikkelig for at nå skulle jeg få kjørt meg sydover med en tom tandembil på nysnø. Det var den beste turen jeg har hatt fra Trondheim og sydover. Dermed ble det Büssing motorer frem til jeg kjøpte den siste i 1979.

Hvor mange MAN-biler det er blitt oppgjennom, har ikke Terje tall på lenger. Da de hadde kjørt MAN i 25 år hadde han fremdeles tellinga, men nå er det langt over 100 biler de har hatt.

Overtok

I 1977 overtok Terje bedriften og døpte den om fra Gunstein Tandberg og sønner til Terje Tandberg Transport som selskapet fremdeles heter. I dag er det sønnen Audun som har tatt over selskapet, men fremdeles hender det at Terje tar en tur i ny og ne, men når ADR-sertifikatet går ut om et par år har han ingen planer om å fornye det, forteller 77-åringen med et smil.

Satt fast

Idet vi er i ferd med å gå sier Terje at han bare må få fortelle en historie til, og gode lastebilhistorier er vi svake for, så vi fylte kaffekoppen og ble litt til. Bilene med striper var lett gjenkjennelige og populære hos flere enn de ansatte i transportfirmaet.

Etter at Terje hadde overtatt for seg selv hadde han en bil som kjørte 24/7 med tre sjåfører for Union i Skien, og etter hvert begynte bilen å bli litt sliten. Terje spurte da transportsjefen på Union om han kunne tørre å bestille en ny bil, hvorpå han fikk til svar at kjøp deg ny bil, men på en betingelse: Dere må ha de samme fargene så vi kjenner igjen bilen.

Da den første bilen med striper nærmet seg ble han stoppet i en kontroll og ettersom bilen var både gammel og sliten var det noen småting. Terje fortalte bedende til kontrolløren at bilen blir byttet ut med en helt ny senere i uka, hvorpå kontrolløren lot han kjøre, men på en betingelse. Fargene måtte være de samme på den nye bilen, noe Terje jo kunne love at de skulle være.

Som sagt så kjørte bilen tre turer i døgnet mellom Skien og Hønefoss med cellulose for Union. Førere var Terje, Audun og Jarle som hadde vært med som hjelpemann hos Terje fra han var 17 år, og han jobber faktisk fremdeles i selskapet og fyller nå 60 år.

Jarle hadde jo enda ikke førerkort, men fikk innimellom kjøre litt når bilen var tom. Så en dag var de på vei over Siljan med Jarle bak rattet og Terje var skikkelig sliten. Han satte seg da på motorkassa og med beina på dashbordet. Det gikk ikke likere enn at der sovnet han. Jarle fortsatte å kjøre i bakkene oppover fra Siljan mot Skien. Et sted var det en skarp sving med noen skikkelig kraftige dumper. Det gikk ikke likere enn at beinet til Terje sklei og traff sjåføren før han fortsatte ned i en sprekk mellom motorkassa og varmeapparatet med rumpa først. Der satt han helt fast med bein og armer i været ute av stand til å røre seg. Jarle måtte stoppe og hjelpe han ut igjen. Det verste var, sier Terje, at jeg satte meg rett tilbake i samme posisjon og sovnet igjen og der sov jeg til vi var i Skien.

Lang arbeidsuke

Som lastebilsjåfør hender det at planene endres underveis, avhengig av oppdrag og kjøretøy. I åttende klasse hadde Audun arbeidsuke, og han ble da med en av sjåførene til Italia med et lass. Det gikk ikke likere enn at Audun måtte gi beskjed til skolen at han kom litt senere tilbake fra arbeidsuka for det hadde skåret seg litt underveis hjem fra Italia.

Det skulle ikke være siste gangen Audun måtte ringe hjem for å si at han ble litt lenger borte. Sist høst skulle han en 14-dagers tur til Hellas for å kjøre noe ADR, men det skulle ta hele 38 dager før han kom hjem til kona igjen, akkurat rett før julaften.

- Heldigvis så har jeg en veldig forståelsesfull kone, avslutter Audun.