AT.JOBBER | Stillingsmarked
Lastebilen som ble et hjem
NYSKAPENDE: Renault tok et oppgjør med hele lastebil-Europa da AE ble lansert. Resultatet ble en av de mest banebrytende modellene noensinne.
Åtte år etter Renaults seier med G 260 var den franske produsenten tilbake på toppen. I 1991 tok de sin andre seier i International Truck of the Year med den banebrytende AE.
Konseptet
Hvis det noen gang har eksistert en lastebil som var garantert å fange oppmerksomheten til de 13 europeiske jury-medlemmene, så var det Renault AE. Opprinnelsen kan spores tilbake til konseptbilen Virages VE 10 som ble vist i november 1985, og allerede i august 1987 ble prototyper observert ute på veien.
Da AE ble lansert i mai 1990, besto modellprogrammet i hovedsak av to varianter – AE 380 og AE 500. Disse ble levert som 4x2, 6x2 og 6x4, både som trekkvogner og for vogntog.
Motorvalg
AE 380 var utstyrt med Renaults 12-liters rekkesekser med intercooler og en effekt på 374 hk. Den kraftigere AE 500 fikk en 16,4-liters V8 fra Mack, Renaults amerikanske datterselskap, med en effekt på 503 hk.
Bak motoren lå en velkjent drivlinje fra R-serien, med den 18-trinns B18 girkassen og P1345 navreduksjonsaksel på enkle drivaksler. Forakselen var utstyrt med skivebremser fra samme serie.
I dag er modellen universelt kjent som Magnum, men opprinnelig var dette kun navnet på toppnivået av førerhusutstyr. Standardversjonen het De Luxe, mens selve modellen internt ble omtalt som Maxicode. Først i 1992 tok Renault i bruk Magnum-navnet på hele modellserien.
Førerhuset
Det var førerhuset som virkelig stjal oppmerksomheten. Renaults ingeniører ønsket å skape noe helt annerledes, med fokus på å «bo i bilen». Et flatt gulv var en grunnleggende del av dette konseptet, og med en ståhøyde på 1,87 meter kunne de fleste sjåfører bevege seg fritt inne i førerhuset.
Førerhuset var montert på en aktiv luftfjæring med fire punkter, og løftet over motoren. Stålrammen ble kombinert med utstrakt bruk av plastpaneler for å redusere vekt og beskytte mot rust.
AE var en høy lastebil etter datidens standard – hele 3,77 meter uten last, rundt 30 centimeter høyere enn en Volvo Globetrotter.
Innvendig
Innvendig fikk sjåføren tilgang til rundt 8,9 kubikkmeter plass. Her var det to lange oppbevaringsrom i flystil, hyller over frontruten med mulighet for TV, samt to integrerte garderober med egne skohyller.
Interiøret bar også preg av inspirasjon fra personbil, særlig i utformingen av dashbordet.
Selve adkomsten til førerhuset var også spesiell. Den fremskutte forakselen gjorde at man måtte benytte tre bakoverplasserte trinn og lange håndtak for å komme opp, før man beveget seg over hjulbuen og inn i setet.
Dørhåndtaket var skjult under kanten av døren – enda en løsning som understreket hvor annerledes denne lastebilen var.
Juryen var ikke i tvil: «Det har aldri vært en lastebil som denne».
Andreplassen, Volkswagen Transporter, hadde i realiteten ingen mulighet til å konkurrere, dette var også en av grunnene til at juryen valgte å opprette en egen varebiljury som så dagens lys i 1992.
