AT.JOBBER | Stillingsmarked
Vant med sin nye 4-serie
STORSATSING: Syv års utviklingsarbeid, 700.000 arbeidstimer og investeringer på 3,5 milliarder kroner. Da Scania avduket 4-serien høsten 1995 var det langt mer enn en ny lastebilmodell – det var den største produktsatsingen i selskapets historie.
1996 ga Scania sin andre seier i International Truck of the Year-konkurransen med den etterlengtede 4-serien.
Selv om mange i dag husker 4-serien som den klare vinneren av konkurransen i 1996, var det formelt L-klassen i den nye modellfamilien som mottok utmerkelsen.
Langtransportklassen ble presentert i oktober 1995. De øvrige modellfamiliene for anlegg, distribusjon og generell transport fulgte senere.
Høy poengsum
De nye Scania-modellene oppnådde 72 poeng i avstemningen. DAF 55-serien endte på andreplass med 33 poeng, mens DAF 85.400 kom på tredjeplass med 17 poeng. Scanias modulbaserte konsept skilte seg tydelig fra nederlendernes mer segmentbaserte modellstrategi.
4-serien ble omtalt som den største fornyelsen i Scanias historie og kom på et viktig tidspunkt for selskapet. Lanseringen skjedde etter oppsplittingen fra Saab og kort tid før børsnoteringen våren 1996.
De ulike 4-serievariantene var bygget opp rundt chassis- og bruksområdeklassifiseringer. Scania la betydelig arbeid i chassisutviklingen etter kritikk mot 3-serien, som av enkelte ble oppfattet som for lite tilpasset den økende spesialiseringen i transportmarkedet.
Motor
Motorprogrammet ble samtidig kraftig modernisert. Scanias velkjente 9-litersmotor fikk økt slagvolum og leverte 310 hk. 11-literen kunne leveres som Euro 2-motor med 340 hk. Samtidig introduserte Scania en helt ny 12-litersmotor på 360 eller 400 hk med fire ventiler per sylinder, separate topplokk og register plassert bakerst på motoren.
Den legendariske 14-liters V8-motoren fikk en ny generasjon elektronisk motorstyring og kunne leveres med enten 460 eller 530 hk.
Blant de tekniske nyhetene i L-klassen var Scanias halvautomatiske Opticruise-girkasse, ABS som standard og integrert retarder i girkassen. De første bilene hadde fortsatt trommelbremser, mens skivebremser kom senere i 1996.
Førerhus
Førerhuset representerte et tydelig brudd med tidligere Scania-design og fikk i starten en blandet mottakelse. Designet ble utviklet av italienske Bertone og kjennetegnet av en mer oppreist frontrute med store radier i hjørner, tak og støtfangerparti.
I tråd med Scanias modulfilosofi kunne kundene velge mellom lavt montert P-førerhus som daghytte eller sovehytte, samt det høyere R-førerhuset i tilsvarende utførelser. Kronen på verket var den nye CR19 Topline-utgaven. Senere kom også T-serien med normalbygd førerhus.
Topline løste mye av plassutfordringen i 3-serien. Her var det 1,97 meter ståhøyde over motortunnelen og en 900 millimeter bred overkøye plassert over frontruten. Scania valgte bevisst å beholde et relativt lavt gulv for å sikre enkel adkomst og god veifølelse, i stedet for å gå samme vei som Renault Magnum med helt flatt gulv.
ITOY-seieren i 1996 ble dermed en bekreftelse på at Scania hadde lykkes med å fornye både teknologi, drivlinjer og førerhus, samtidig som den modulbaserte filosofien som hadde preget merket gjennom flere tiår ble videreført.
Scania satset 3,5 milliarder på fremtiden
Dette er et utdrag fra Anlegg&Transports historiske dekning av Scanias 4-serie, en fortelling som for alvor startet da lyskasterne trengte gjennom røyken på podiet i Södertälje 16. oktober 1995 og spekulasjonene tok slutt. Etter år med rykter, spionbilder og lekkasjer kunne Scania endelig vise frem det som internt ble omtalt som selskapets viktigste produktlansering noensinne.
Resultatet sto foran publikum i form av den nye 4-serien.
Bak prosjektet lå syv års utviklingsarbeid, 700.000 utviklingstimer og investeringer på rundt 3,5 milliarder kroner. For Scania handlet dette ikke om en vanlig modelloppdatering. Hele lastebilprogrammet skulle moderniseres og tilpasses et transportmarked som ble stadig mer spesialisert.
Målet var å bygge en lastebilfamilie som kunne dekke alt fra distribusjon og anleggskjøring til internasjonal langtransport, samtidig som den skulle videreføre den modulfilosofien Scania hadde gjort til sitt varemerke.
I løpet av 1996 skulle hele modellprogrammet være på plass. Totalt snakket man om mer enn 300 varianter, inkludert T-serien med normalbygd førerhus.
Designet som delte meningene
De første reaksjonene på den nye bilen handlet naturlig nok om utseendet.
For mange representerte 4-serien et markant brudd med Scanias tradisjonelle formspråk. De kantede linjene fra 2- og 3-serien var borte. Den nye bilen hadde fått en mer avrundet front, større glassflater og en tydelig mer moderne profil.
Forklaringen var at utformingen var utviklet i samarbeid med italienske Bertone, noe som ga bilen et preg som enkelte opplevde som mindre «svensk» enn tidligere Scania-generasjoner.
Reaksjonene var delte. Noen mente Scania hadde tatt et nødvendig steg inn i en ny tid. Andre var mer skeptiske til de nye linjene.
Felles for de fleste var likevel at bilen skilte seg tydelig ut på veien.
Et helt nytt motorprogram
Under førerhuset ventet en av de største tekniske nyhetene.
Scania videreførte riktignok både 9- og 11-litersmotorene, men lanserte samtidig en helt ny rekkesekser som raskt skulle bli en av modellseriens viktigste drivlinjer.
Den nye motoren ble omtalt som en 12-liter, selv om det faktiske slagvolumet var 11,7 liter. Motoren var konstruert med fire ventiler per sylinder, separate topplokk og overliggende kamaksel.
En av de mest spesielle løsningene var plasseringen av registeret. I stedet for å montere det foran på motoren, slik de fleste produsenter gjorde, valgte Scania å plassere det bakerst.
Løsningen ga blant annet lavere støynivå og reduserte vibrasjoner.
Motoren var dessuten konstruert slik at den kunne tilpasses flere forskjellige innsprøytningssystemer i fremtiden. Det ga Scania større fleksibilitet når kommende utslippskrav skulle innfris.
På toppen av programmet sto naturligvis den velkjente 14-liters V8-motoren.
Med opptil 530 hk var den fortsatt blant markedets sterkeste lastebilmotorer og en viktig del av Scanias identitet.
Chassiset ble bygget på nytt
Selv om motorene fikk mye oppmerksomhet, var det kanskje chassiset som representerte den største konstruksjonsmessige nyheten.
Scania hadde fått kritikk for at 3-serien ikke var tilstrekkelig tilpasset den økende spesialiseringen i markedet. Derfor ble det lagt betydelige ressurser i utviklingen av en ny rammekonstruksjon.
Under førerhuset fikk rammen en karakteristisk V-form som gjorde den bredere foran enn bak.
Dette gjorde at motoren kunne plasseres lavere i chassiset, det ble bedre plass til kjølesystemet, og samtidig ble forholdene for påbyggere forbedret.
Motoren kunne plasseres lavere i chassiset. Det ble bedre plass til kjølesystemet. Samtidig ble forholdene for påbyggere forbedret uten at man måtte endre de etablerte påbyggermålene bak førerhuset.
Scania oppga også at den nye rammen hadde rundt 30 prosent høyere strekkfasthet enn forgjengeren.
For transportører som bygget spesialkjøretøy eller tunge påbygg var dette en viktig forbedring.
Ny styring og Opticruise
Blant nyhetene som fikk mindre oppmerksomhet ved lanseringen, men som senere skulle få stor betydning, var styringen.
Scania gikk bort fra sin egen løsning og tok i bruk styresnekker fra amerikanske TRW.
Under de første prøvekjøringene i Sverige ble styringen trukket frem som en av de mest merkbare forbedringene på bilen.
Minst like interessant, sett i ettertid, var introduksjonen av Opticruise.
I dag er automatiserte girkasser nærmest en selvfølge i europeiske lastebiler. I 1995 var situasjonen en helt annen.
Scanias elektronisk styrte girsystem ble levert som ekstrautstyr og kunne samarbeide med både retarder og cruise control. Systemet reduserte belastningen på sjåføren, bidro til jevnere kjøring og kunne samtidig redusere slitasjen på drivlinje og bremser.
I ettertid fremstår Opticruise som en av de teknologiene som fikk størst betydning for lastebilutviklingen de neste tiårene.
Topline endret sjåførhverdagen
Den mest synlige nyheten var likevel det nye Topline-førerhuset.
Scania hadde fått kritikk for at 3-serien tilbød mindre innvendig plass enn enkelte konkurrenter. Med Topline svarte fabrikken kontant.
Den nye overkøya var flyttet helt frem over frontruten og målte 90 centimeter i bredden. Tilgangen skjedde via en sammenleggbar aluminiumsstige som kunne felles bort når den ikke var i bruk.
Løsningen ga bedre plass rundt førersetet og gjorde førerhuset merkbart romsligere.
Ståhøyden over motortunnelen nærmet seg to meter, samtidig som Scania valgte å beholde et relativt lavt gulv. Dermed slapp man de høye innstegene som preget enkelte konkurrenter.
Setet, utviklet sammen med Isringhausen, fikk omfattende justeringsmuligheter og bidro til at førermiljøet tok et betydelig steg fremover.
Første møte med fremtiden
Da de første journalistene fikk prøvekjøre bilene utenfor Södertälje høsten 1995, var det samlede inntrykket at Scania hadde levert langt mer enn en ansiktsløfting.
Nye motorer, nytt chassis, nytt førerhus, ny styring og ny girteknologi gjorde 4-serien til en av de mest omfattende modellfornyelsene europeisk lastebilindustri hadde sett på mange år.
Da International Truck of the Year-juryen året etter kåret L-klassen i 4-serien til årets lastebil, kom det derfor ikke som noen stor overraskelse.
For Scania markerte 4-serien starten på en ny epoke. For mange transportører ble den også bilen som skulle definere langtransport gjennom store deler av de neste tiårene.
