Usynlig revolusjon ga seier
ITOY 2000: Utvendig var endringene nesten umulige å få øye på. Under karosseriet hadde Volvo imidlertid gjennomført en omfattende teknisk oppgradering av FH12, nok til å sikre modellens andre International Truck of the Year-tittel.
Konkurransen i 2000 fikk et uvanlig utfall. Iveco Cursor 10, som hadde blitt nummer tre året før, økte poengsummen med 23 poeng og tok en klar andreplass med 56 poeng. Spanske Nissan Atleon endte på tredjeplass med 31 poeng, mens Volvo FH12 vant med 62 poeng.
For mange kunne det imidlertid være vanskelig å forstå at FH12 faktisk var en ny modell. Utvendig var endringene nemlig svært beskjedne.
Store endringer i kulissene
Slutten av 1990-tallet var en periode med store omstillinger for Volvo. I 1998 solgte selskapet akselfabrikken i Lindesberg til Meritor og kunngjorde et samarbeid med Deutz om utvikling av 6- og 7-liters motorer. Året etter ble personbildivisjonen solgt til Ford, det ble annonsert et samarbeid med Mitsubishi om mellomtunge lastebiler, og Volvo inngikk en prinsippavtale om å overta Scania gjennom kontroll over stemmeflertallet.
Samtidig som FM fikk en omfattende og profilert lansering, ble FH12 gjennomgripende videreutviklet mer i det stille. Resultatet var en teknisk modernisering som skulle føre modellen inn i det nye årtusenet.
Felles plattform og ny elektronikk
Gjennom Volvos Global Modular Concept oppnådde FH og FM hele 78 prosent felles komponenter. Modellene delte blant annet chassisplattform, noe som reduserte antallet forskjellige deler Volvo måtte lagerføre med nærmere 10.000.
Den nye FH12 fikk også en ny elektronisk arkitektur basert på CAN-buss, som Volvo kalte TEA – Truck Electronic Architecture. Samtidig kunne modellen leveres med elektronisk styrte skivebremser. I motsetning til mange konkurrenter benyttet Volvo massive, ikke-ventilerte bremseskiver, som ifølge produsenten ga bedre motstand mot deformasjon og sprekkdannelser.
Volvo valgte en gradvis introduksjon av det nye bremsesystemet slik at eventuelle driftsproblemer kunne oppdages og løses raskt.
Oppgradert drivlinje
Bakakselfjæringen ble også videreutviklet. Den nye firebelgs luftfjæringen fikk elektronisk styring med automatisk nivåregulering og minnefunksjoner. Samtidig ble den nye RS1344-bakakselen introdusert. Dette var en enkelutvekslet konstruksjon med betydelig lavere egenvekt enn forgjengeren.
Den velkjente D12-motoren ble videreutviklet til D12C. Motoren fikk høyere innsprøytningstrykk og økt kompresjonsforhold gjennom oppgradert elektronikk, nytt forbrenningskammer samt nye stempler, stempelringer og ventiler.
Kamakselen ble erstattet med en ny konstruksjon, registerdriften fikk færre tannhjul, og motorblokken ble gjort stivere. Målet var både lavere støynivå og redusert drivstofforbruk.
D12C ble også tilgjengelig i en ny 460-hesters versjon som leverte et maksimalt dreiemoment på 2.200 Nm. Samtidig forsvant 340-hestersvarianten fra FH-programmet og ble i stedet forbeholdt FM-serien.
Bak de oppgraderte motorene kom også nye 14-trinns girkasser, VT2014 og VT2514. Volvo oppga at de nye manuelle girskiftemekanismene reduserte kraftbehovet ved giring med 50 prosent. Med ny servohjelp ble også kraften som måtte brukes på clutchpedalen redusert med 30 prosent.
Nesten usynlig utvendig
Selv om de viktigste tekniske komponentene var omfattende revidert, var førerhuset nærmest uforandret utvendig. Oppgraderingene ble heller ikke markert i modellbetegnelsen. Kundene måtte vente til 2001 før FH fikk den første synlige ansiktsløftningen.
